Tor-Arne Solbakken, nestleder i LO

I midten av oktober var jeg invitert av fagbevegelsen i Rogaland til å komme og snakke om LOs syn på samfunnsreformene. Antakeligvis ville de særlig høre om pensjonsreformen, sykehusreformen og andre reformer der LO har stilt seg mer eller mindre skeptisk enten til helheten eller til enkeltdeler. For det er sant at vi for eksempel ikke tok bølgen på Folkets Hus da pensjonskommisjonen la fram sin innstilling i 2004. Vi måtte imidlertid erkjenne at samtlige partier – fra SV til FrP – var enige om behovet for endringer i Folketrygden. Da begynte LO arbeidet for å påvirke utformingen av det nye pensjonssystemet i tråd med vårt og kongressens syn, og i tråd med medlemmenes interesser. Sentralt i arbeidet har vært at AFPordningen kunne videreføres, og at uføre skjermes mot urettferdige kutt.

Samtidig føler jeg behov for å understreke dette: At samfunnsreformer opp gjennom Norges moderne historie – og i hvert fall fra arbeiderbevegelsen erobret regjeringskontorene for 75 år siden – nesten alltid har vært initiert og kjempet fram nettopp av arbeiderbevegelsen. Norge har en fagbevegelse som tar et videre samfunnsansvar enn det som følger med lønnskampen.

Det understrekes også av LOkongressen, som i fjor uttalte at «Også i krisetid er avtaleutvikling og kollektive forhandlinger fagbevegelsens kjerneoppgave og selve grunnlaget for medlemstilslutning. Gjennom dette ivaretas lønns- og andre arbeidsvilkår, men også grunnlaget for medbestemmelse, arbeidsmiljø, jobbutvikling og maktforhold lokalt i virksomheten og mellom arbeid, kapital og myndigheter på samfunnsnivå.»

Kongressen legger altså i sitt vedtak vekt på at avtaleutvikling og kollektive forhandlinger ikke bare er et redskap for å ivareta lønns- og arbeidsvilkår – skjønt det er tariffarbeidets kjerne. Kongressen legger også vekt på betydningen for maktforhold på den enkelte arbeidsplass og på samfunnsnivå. Det må vi passe på å minne hverandre om!

Det er et sentralt trekk ved det som kalles den norske modellen – og som all verdens økonomer og politikere nå valfarter til Norge for å se nærmere på – at fagbevegelsen gjennom kollektive forhandlinger og ansvarlighet sikrer seg makt på samfunnsnivå. Og at den makta brukes aktivt i forhold til samfunnsreformene.

Samtidig understreker kongressen at fagbevegelsen gjennom kollektive forhandlinger har «oppnådd både stor innflytelse over utviklingen, men en har samtidig også måttet ta et bredere ansvar for denne enn kolleger i andre land.»

Den norske modellen skiller seg her tydelig fra den kontinentale og den angloamerikanske modellen. Særlig USA, men etter hvert også Storbritannia, har svake fagforeninger med en lav organisasjonsgrad, og den begrensede makten fagbevegelsen besitter er desentralisert og lite samordnet. Det har gitt arbeidsgiverne mye makt over lønnsdannelsen, samtidig som arbeiderbevegelsen ikke har klart å levere gode bidrag til omstilling og verdiskapning.

På store deler av kontinentet har man tradisjonelt hatt sterke fagforeninger, men også der er samordningen liten. Det har gitt mer makt til de fagorganiserte i lønnsforhandlingene, men når det oppstår kamp om samfunnsgoder og velferdsordninger – som etter finanskrisa – står fagbevegelsen ganske maktesløse. Det de har av kampmidler er barrikadebrenning og storstreiker, men det er sjelden nok.

I et land som Hellas, der offentlig sektor allerede før finanskrisa hadde en bruttogjeld på over 100 prosent av BNP, er det ingen generalstreiker eller barrikadebål som endrer det faktum at internasjonale kreditorer har lukket pengeboka. Når gjelda tikker mot 120 prosent av bruttonasjonalproduktet blir en hvilken som helst gresk politiker som går til valg på å opprettholde velferdsordningene gjort til løftebryter. Kassa er tom.

I en av de mest tiljublede europeiske vekstøkonomiene for få år siden – Irland – var statsgjelda på under 30 prosent av BNP i 2007. Neste år regner OECD med at den vil være på nær 45. Da finnes det inget handlingsrom for reformer. Heller ikke til å forsvare gårsdagens reformer mot kutt.

I Norge har vi – heldigvis – klart å unngå disse tingene. Man kan nok si at vi fant gullegget ute på Ekofisk lille julaften for 41 år siden, og at oljeinntektene har gjort det mulig for oss å opprettholde og utvide velferdsordningene i et monn som hadde vært vanskelig uten. Men det som virkelig skiller oss fra andre land i Europa er ikke oljen.

Det som virkelig skiller oss er at myndighetene og arbeidslivets parter kan samarbeide om å opprettholde og styrke verdiskapningen i bedriftene, om å sikre høy sysselsetting og lav ledighet, om å sikre finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten og velferdsordningene, om en balansert finanspolitikk der pengebruken står i forhold til inntektene, om en stabil reallønnsvekst for arbeidstakerne og om å planlegge, gjennomføre og tilpasse reformer på en slik måte at hensynene jeg nevnte ovenfor blir ivaretatt.

Jeg nevnte innledningsvis pensjonsreformen. nå kan vi si at den reformen kom langt bedre ut enn det var grunn til å frykte. Og at den rollen LO spilte i arbeidet med reformen bidro sterkt til det. Den rollen er avhengig av LOs særegne posisjon, sammenliknet med fagbevegelsen i andre land. Vi kan, i motsetning til utenlandsk fagbevegelse, levere garantier for at reformen blir respektert og at finansieringsgrunnlaget styrkes, ikke svekkes.

Reformering av samfunnet er en nødvendig og løpende prosess som til enhver tid er styrt av de idealer og de maktforhold som gjør seg gjeldende. 1990-tallets bølge av New Public Management slo tungt inn ikke bare fordi det fantes politikere som mente det var en god idé, men fordi det bredte seg en oppfatning av at dette var den nye og riktige måten å gjøre ting på.

Men de aller fleste reformene i det norske samfunnet er ikke slik at vi beklager dem i ettertid. Tvert imot har arbeiderbevegelsen i godt over 100 år vært den viktigste drivkraften for reformer i norge. Vi har presset fram velferdsstatsreformer som har gitt helsestell og barnehager, skolegang og studiefinansiering, alderspensjon, uføretrygd og tidligpensjon til alle som har trengt det – som universelle ordninger.

Dette reformarbeidet får aldri stanse opp. Vi kommer til å møte stadig nye utfordringer. Maktforhold, produksjonsforhold, samfunnsidealer og økonomiske rammer endrer seg. Da må vi være først til å peke på hvordan gamle ordninger kan reformeres. Og hvordan nye reformer kan initieres.

Bare da kan LO beholde sin samfunnsmakt.