Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Filmen kulminerer med opprøret 21. mai 1915. Da orket ikke gutta mer av barbariet de ble utsatt for, nok var nok. Det er ledertypene Olav og Erling, C1 og C19, som klarer å få resten av gutta med seg. Til stor forskrekkelse og forbitrelse for «Herr bestyrer» i Stellan Skarsgårds mørke skikkelse.

Bestyreren er tvers igjennom råtten ved, en grusom mann overbevisende spilt av den svenske stjerneskuespilleren. Av og til kan vi se et tvilens øyeblikk dukke opp i ansiktet, men han lar aldri tvilen komme tiltalte til gode.

Bestyreren truer ofte gutta med at gjør de ikke som han sier, risikerer de å havne i fengsel – noe som med andre ord skal være enda verre. Det er filmens ufrivillige vits opp i all dysterheten.

Guttehjemstida på Bastøy er, som filmen viser, en skamplett i norsk sosialhistorie, en fallitterklæring for pedagogisk tenkende mennesker – og et tankekors for dagens ansatte i norsk kriminalomsorg. Og for andre progressive, humant innstilte samfunnsborgere.

«Guttene på skolehjemmet hadde gjort opprør. For første gang i norsk historie forsøkte barna å gjøre revolusjon i landet. De slemme og «vanartede» guttene på Bastøy ville simpelthen ikke mer. De ville ha et annet liv, en annen tilværelse enn den de kristelige og sadistiske lærerne og lederne på Bastøy kunne gi dem.»

Dette skriver Yngvar Ustvedt i boka «Djeveløya i Oslofjorden» (2000). Ifølge ham var i tidsrommet 1900-1970 om lag 10.000 gutter innom et skolehjem i Norge. I tillegg eksisterte det pikehjem.

13. juni 1898 bestemte Stortinget at øya Bastøy mellom Moss, Horten og Åsgårdstrand i Oslofjorden, skulle innkjøpes til en pris av 95.000 kroner. Åtte hester og 40 kuer fulgte med på kjøpet. Formålet: Skolehjem for forsømte barn.

«Er du ikke snill nå, så sender vi deg til Bastøy!» – det fins fortsatt de som husker disse truslene fra barndommen. Og det kunne være ganske uskyldige rampestreker som sendte barna til Bastøy. Sammen ble de gjerne dynamitt. For samler du alle «verstingene» på samme sted, får du resultater deretter. Forbryterskoler kalles dette på moderne norsk.

Det var ikke borgerskapets barn som havnet på Bastøy, øya var forbedringsanstalt for fattignorges sønner, skriver Svein Bugge i boka «Bastøy – paradis eller helvete». Bugge kom til øya som fengselsinspektør i 1984.

Skolehjem ble øya brukt til helt fram til 1970 sjøl om det ble gjort et navneskifte i 1953. Sommeren 1984 ble det hele gjort om til et såkalt åpent fengsel. «Landets frieste fengsel», som en av fangene uttalte til Aftenposten samme år.

I dag har Bastøy fengsel status som ett av de beste – ja, kanskje det aller beste – fengslet å sone ved i Norge. Et stort antall fanger søker årlig om å få avslutte soningen sin her.

Filmen «Kongen av Bastøy», regissert av Marius Holst, har premiere over hele landet i dag og viser hvordan en religiøs straffeideologi, med et sterkt ønske om å forbedre unge, slemme gutter, blir rå, brutal og sadistisk. I Jesu navn. Amen.

Norsk kriminalomsorg har ikke noe ansvar for hva som skjedde på Bastøy før 1984. Men dypest sett i den ideologien som preget Bastøy på guttehjemstida, ligger ønsket, viljen og behovet for å endre mennesker. Og ikke en endring til hva som helst – men en endring i en retning som «oppdrageren» sjøl syns tjener samfunnet best.

Historien har mengdevis av eksempler på hvor galt det kan gå med en sånn ideologi i bunn. Her kan vi gjerne trekke inn de store navnene som Hitler, Stalin etc. For her ligger ikke bare hunden begravet, her ligger også diktaturet. Og det er dessverre ikke begravet.

Etter mange besøk på Bastøy fengsel de siste årene kan jeg fastslå at det er mye mer humant å tilbringe en tilmålt tid av sitt liv i Bastøy fengsel anno 2010 enn det var å miste flere år av sitt unge liv på Bastøy den gangen det var et hjem for slemme gutter.