Tri Nguyen Dinh, LO-Aktuelt

tri.nguyen@lomedia.no

Studier viser at arbeidsmarkedet er vanskelig for unge voksne. Enda vanskeligere er det for unge med synlig fremmedkulturell bakgrunn. Det er et problem for integreringen av minoriteter i Norge og også Europa generelt.

Tallenes tale er klar: Tall fra 2007 viser at i Norge var arbeidsledigheten blant unge tre prosent, mens den blant unge innvandrere var åtte prosent, nesten tre ganger så høy. Tallene viser også at det i flere land i Europa er mye vanskeligere for unge innvandrere å etablere seg i arbeidsmarkedet. I Spania for eksempel er tallene henholdsvis 13 og 22.

«Minoritetsbefolkningen har ikke selv skylden for at de lykkes dårligere på arbeidsmarkedet enn andre. Mange unge med minoritetsbakgrunn tar solide utdannelser på høyskole- og universitetsnivå, og særlig realfag og teknologiske fag er populære. Likevel møter ungdommene ofte en stengt dør når de skal ut i arbeid», skriver LO leder Roar Flåthen i en kronikk i Dagbladet.

En stengt dør til arbeidsmarkedet betyr en stengt dør til samfunnet. Arbeidsmarkedet er den viktigste arenaen for å være en delta i et samfunn. Holdes du utenfor arbeidslivet holdes du også utenfor samfunnet. Det blir umulig å integrere noen samtidig som man stenger det ute.

Arbeid gir ikke bare lønn og økonomiske ressurser, men også verdighet og selvrespekt. Viktige faktorer for å møte et samfunn og delta i det. Samtidig er det viktig å ikke gi en utlending jobb bare for å gi han en jobb. Jobben må også gjenspeile hans ressurser og kompetanse , hvis ikke vil sysselsettingen kanskje virke mot sin hensikt: Nemlig å frata folk verdighet og heller ydmyke dem.

Det vil si at høy sysselsetting ikke alltid er bra sysselsetting og god integrering, når vi vet at overkvalifiserte innvandrere ofte sitter igjen med lavstatusyrker kun på grunn av deres utseende og bakgrunn.

Skal man lykkes med integrering må man altså lykkes med sysselsetting, god og rettferdig sysselsetting. Det er en enkel oppskrift, men oppskriften skal gjennomføres. Til nå har det vist seg å være vanskelig. «Arbeid til alle er jobb nummer én» er LOs lærersetning. De tar sysselsetting på alvor, det vil si at de også tar integrering på alvor. Helt i tråd med fagbevegelsens grunnprinsipper om solidaritet og rettferdighet.

Og her bør flere samfunnsaktører følge i LOs fotspor. Men ikke bare store samfunnsaktører skal ta ansvar, også medarbeidere, de som har mulighet til inkludering , de som allerede er i det gode selskap, det vil si alle som har en jobb.

Roar Flåthen har allerede advart oss: «Når minoriteter holdes ute fra arbeidsmarkedet, sløser vi bort en norsk gullgruve».

Vi må slippe til hoder og hender fulle av arbeidskraft og kunnskap. Uansett form og farge.