Forskning til salgs
Det skapte stort oppstuss at forskningsstiftelsen SIN TEF ble forsøkt presset til å endre konklusjonene i en rapport om norsk sykefravær. SIN TEF kunne ikke avdekke at det var spesielt stort sammenlignet med andre land. Den konklusjonen var oppdragsgiveren – Arbeidsdepartementet – mindre fornøyd med.
For den som har fulgt debatten om sykefravær og sykelønn de siste par årene, er ikke dette så overraskende. Det er sterke krefter som ønsker å svekke sykelønnsordningen. En samlet høyreside og krefter langt inn i Arbeiderpartiet står dessverre sammen i et ønske om å skjære ned en av de viktige velferdsgodene vi har kjempet fram i vårt samfunn. For å få aksept, er det viktig å skape et bilde av sykefraværet som stort – gjerne «verdens største» – og gjerne også forsøke å begrunne det med late og bortskjemte norske ansatte. Med tanke på den svært lemfeldige og ideologisk styrte bruken av statistikk og forskning vi tidligere har sett i debatten om sykelønna og sykefraværet, overrasker det heller ikke at departementet nå er så frekt at det forsøker seg på regelrett forskningsjuks. Forskningsminister Tora Aasland kom heldigvis med en betimelig kritikk av Arbeidsdepartementet.
I kjølvannet av denne saken har det også kommet fram at Olje- og energidepartementet og Helsedepartementet har forsøkt lignende press mot forskere rundt konsekvensene av henholdsvis vindkraftutbygging og eldrereform.
For oss er det åpenbart at hensikten med forskning er å fremskaffe kvalitetssikret kunnskap på det høye nivået som bare vitenskapelig metode gir. Det er like åpenbart at dersom en oppdragsgiver får mulighet til å påvirke konklusjonene i forskningsrapporter etter sine egne ideologiske eller økonomiske interesser, får vi ikke kunnskap av en slik kvalitet. Og dersom beslutninger tas på grunnlag av denne kunnskapen, vil de fort bli tatt på et feil grunnlag.
Men når utpressingsforsøkene nå kommer fram i dagen, da er det vel greit? Svaret må bli nei. En ting er at oppdragsgivere garantert har prøvd seg på dette før, og lyktes – da har vi selvsagt heller ikke fått hørt om det i media. Et annet moment er at det selvsagt finnes grader av påvirkning.
SINTEFs seniorforsker sa til Aftenposten at diskusjoner med oppdragsgiver er en del av oppdraget, og vi får ofte gode «innspill», mens diktat om å endre konklusjonen selvsagt er noe annet. Det kan likevel ikke underslås at det er glidende overganger. I forskningsrapporter hvis konklusjoner munner ut i noe annet enn ligninger og tørre tall, vil oppdragsgiver kunne påvirke ordlegging og formuleringer som – om det ikke endrer konklusjonen – kan fremstille den i et mer gunstig lys for oppdragsgiver. I tillegg kommer en definisjonsmakt gjennom å kunne formulere problemstillingen, som totalt gir oppdragsgiver en betydelig makt over forskningen hun har bestilt relatert til eventuelle meningsmotstandere.
Det kanskje viktigste problemet er det hvor oppdragsgiver ofte har all makt, nemlig i forhold til hva forskningen skal brukes til. Dersom oppdragsgiveren får et resultat hun er fornøyd med, kan hun publisere det og utnytte det til fulle i offentlig debatt og i eget materiell. Dersom man ikke er fornøyd med konklusjonen, kan man gjøre som departementet gjorde med sykefraværet: Putte forskningen i skuffen, slik at ingen får høre om resultatene. At konklusjonen likevel kommer fram i media, vil nok dessverre være et unntak. En slik makt vil også gjøre at det bildet man får av hva som er tilgjengelig forskningsbasert kunnskap på et område blir forskjøvet, og beslutninger kan igjen tas på feil grunnlag.
Problemet ligger dermed i finansieringen og styringen av forskningen. Så lenge store, og økende deler av forskningen blir finansiert eksternt, og foretatt som oppdragsforskning, vil problemer som skissert over oppstå. Om det er tobakksindustrien som finansierer forskning for å underslå helseskadene av sin aktivitet, oljeselskaper som forsøker å «grønnvaske» seg på samme vis, eller om det er norske departement med politiske motiver, er grunnlaget for problemet det samme: Det er ikke-vitenskapelige motiver som legger premisser og rammer for forskningen, og til og med påvirker konklusjonen. Det blir det ikke god vitenskap av.
Det er altså ikke udelt positive konsekvenser vi har hatt av å «åpne» universitetene ut mot samfunnet. Det har også en skyggeside. Vi trenger institusjoner for høyere utdanning som ser utenfor seg selv, og som gjør seg relevante for samfunnet rundt, men forskningen må foregå på vitenskapelige premisser. Kanskje noe langs de linjene Knut Kjeldstadli ved Universitetet i Oslo lanserer som «samfunnsuniversitetet» i boka Akademisk kapitalisme. Endringen av universitetene vi ser gjennom nye finansieringsmodeller, blant annet økningen av eksternfinansiert virk somhet, prosjektfinansiering, søknad om EU-midler og tellekanttildeling, som det har vært et stort politisk press for å få på plass i hvert fall helt siden Mjøs-utvalget for drøyt 10 år siden, bidrar derimot til uvitenskapeligheten.
Regjeringsfarge har hatt liten betydning, men høydepunktet kom nok under Kristin Clemets tid som utdanningsminister. Dagens høyrefolk i ulike partier burde kanskje tatt seg tid til å lytte til tidligere tiders konservative.
Den konservative ideologen og professoren Marcus Jakob Monrad slo i 1858 fast at «Videnskaben kan overhodet slet intet udrette, uden at den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe noget i Pungen».
I 1858 skjønte man altså at vitenskapen måtte være økono misk uavhengig for å kunne bedrive forskning på et trygt vitenskapelig grunnlag. 150 år senere er det glemt. Det er kanskje på tide å gjenoppfriske kunnskapen?
LO har en tydelig ambisjon om også å være en organisasjon for høyt utdannede. Da er det viktig at LO har en god forskningspolitikk. Hittil har LO vært mest synlig som forkjemper for at forskning må ses på som et middel for å oppnå ulike samfunnsmessige mål. Det er åpenbart viktige oppgaver forskningen har for å utvikle velferdsstaten og samfunnet.
Med den utviklingen vi ser i sektoren vår, og i forskningspolitikken for øvrig, er det likevel stor grunn til å tro at den type problemer vi tar opp i kronikken kommer til å tilta i årene som kommer. Vi står midt i en kamp om hvilken rolle utdannings- og forskningsinstitusjoner skal ha. Tydeligst kommer kravene om kortsiktig «relevans» og «nytte» fra de hold som profilerer næringslivets interesser overfor høyere utdanning. Samtidig går altså også offentlige oppdragsgivere langt i å definere forskere som konsulenter som forventes å levere resultater oppdragsgiver til enhver tid finner formålstjenlig.
Norsk Tjenestemannslag (nTL) aksepterer ikke at allmenne forskningsoppgaver styres av markedskreftene og underlegges et ressurskrevende byråkratisk system hvor alle søker og konkurrerer med hverandre om forskningsmidler. Vi mener LO i større grad også må ta på seg rollen som forsvarer av den frie forskningen. Det må vi som jobber i sektoren bidra til, og vi i nTL og LO må jobbe sammen om å utvikle og synliggjøre LOs forskningspolitikk i tida som kommer
