– Hvordan kan du hate jula, spurte hun.

Med et fårete smil bak en disk på Oslo City skannet hun julegaver inn i kassa. Mats Roger sto på den andre siden med gjennombløte sko og bukser som hadde trukket vann opp til knærne. I det som føltes som en liten evighet hadde han tviholdt på et minibiljardbord til en av djevelungene i slekta, og nå forbannet han køen med styggedomsord rettet mot hele julestria. Som vanlig hadde jula kommet som nissen på kjerringa til tross for at handelsstanden hadde fortalt Mats Roger at Jesus elsker dyre pakker helt siden begynnelsen av oktober.

– Jeg hater dette her. Folk, gavestri, mødre med drittunger på slep opp rulletrappa.

Mats Roger har visst et nært slektskap til Grinchen.

– La oss starte med mattradisjonene, sier Mats Roger.

– Det som ikke er fett, smaker beskt, og det er tross alt en grunn til at vi bare spiser julemat en gang i året. Vi har lutefisken som etterlater seg en skarp lukt av promp som sitter i veggene gjennom hele romjula. Rakefisken, denne råtne retten, må vi bruke løk for å døyve smaken av, og rømme for å døyve smaken av løken. Svineribba, som er de delene av grisen vi er for sunne til å unne oss resten av året, er i beste fall fett ispedd et snev av kjøtt. Og hva faen er pinnekjøtt?

Disse kulinariske fattigmannsrettene skylles ned med akevitt, en type potetsprit, en slags foredlet hjemmebrent, som smaker døden, og som ikke har noen annen tilsynelatende funksjon enn å gjøre onkel Arne drita, samt gi deg en hodepine fra helvete. Vi må heller ikke glemme juleølet: Dette mørke, tunge, feite sølet som alle går fra konseptene for å få tak i allerede i midten av oktober. At juleølet smaker bedre enn lys tsjekkisk pilsner er en tillært tro på lik linje med at ei jomfru ved navn Maria fødte en snekker for 2 000 år siden.

– Apropos… hadde jeg vært idiot nok til å smelle en 15-åring på tjukka, ville også jeg ha påstått at hellige makter burde holdes ansvarlig.

– Jula er også en tid for forsoning med gamle klassekamerater. Folk du aldri snakker med, men som av uante grunner har lagt deg til på Facebook, skal på død og liv fortelle deg på byen hva de holder på med og hvor lykkelige de er. Din eneste egenlykke er å oppdage at dama som dumpet deg på videregående er blitt enda feitere siden i fjor.

Hvorfor man på død og liv skal la en tysk tradisjon fra 1500-tallet, og som for øvrig ikke har noe som helst med Jesus å gjøre, bli det viktigste symbolet på husfred, har gått Mats Roger hus forbi.

– Det minner om en full manns verk. Siste rest av samlerinstinktet. I kollektivtiden kunne han riktignok våkne opp med både gateskilt og sykkelrester i senga, men han pyntet det da ikke med lys og satte det ut i stua.

Mats Roger hadde håpet at juletrær var blitt umoderne i disse tider. Men han oppdaget en dag at hans mer etablerte kompiser – småbarnspappaene – dro bartrær opp Grünerløkka, de også, tre dager før nissen banker på døra.

Høyst sannsynlig er de blitt fortalt av sine bedre halvdeler at denne avgudsdyrkelsen er artig for ungene, men like sannsynlig er denne turen ut av huset, med en pitstop innom puben, det som trengs for å bevare god julestemning i heimen, ifølge Mats Roger.

Selv er han tilhenger av mistelteinen. Den har i det minste en funksjon som kan fremtvinge kjærlighet i like stor grad som juleøl og akevitt, og henger under alle døråpninger i Mats Rogers hjem fra september til påske.

Ali B

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 1/2011)