JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren Ketil Bjørnstad er i avslutningsfasen av sin bredt anlagte virkelighetsroman om en «verden som var min» der han starter med 1960-tallet og skriver seg framover til i dag – tiår for tiår. I boka «Gå inn i din tid», en tittel som er stjålet fra det berømte diktet «Til Ungdommen» av Nordahl Grieg (Kringsatt av fiender/gå inn i din tid), gjør sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og idehistoriker Dag Herbjørnsrud omtrent det samme. Skjønt, dette er sakprosa, og forfatterne er yngre enn Bjørnstad – så 1960-tallet får vi ikke her. Ellers er boka mest å ligne med en figur fra Kjell Aukrusts kreative og humoristiske strek.

For du verden hvor mye annet vi får – noen vil kanskje si litt for mye. Som forlaget skriver på bokas smussomslag: Smarttelefoner, klima, innvandring, internett, lykke, overflod, globalisering – det er bare noen av temaene de diskuterer. For dette er nemlig ei samtalebok. Med nogo attåt.

Og la meg for en gangs skyld fyre av min sterkeste innvending først. Det er to svært kunnskapsrike samtalepartnere vi møter her, de har mye å lære bort til de aller fleste av oss. Og de har en herlig reflekterende og nesten leken tilnærming til det aller meste – stort som lite, lavkulturelt som høykulturelt. Og intervjuene som er tatt opp på Herbjørnsruds Iphone, har blitt omgjort til en behagelig skriftlig form som er lett å lese samtidig som den bevarer en fin muntlighet. Sistnevnte skyldes antagelig også at Herbjørnsrud, som er fortelleren i denne boka, mellom intervjuene forklarer hvor de er og hvorfor de er akkurat der de er.

Men det var altså innvendingen! Kanskje burde de to prateglade herrer med så mye på hjerte likevel begrenset seg noe i valget av temaer. Eventuelt at boka var redigert etter temaer, ikke etter tidsepoker. Sånn boka nå foreligger «hopper og spretter» vi kanskje litt mye fra det ene til det andre. Det kan bli too much. Neppe for de to herrer, for så vidt heller ikke for meg, men for noen lesere uten denne voldsomme intellektuelle appetitten som Hylland Eriksen/Herbjørnsrud er i besittelse av.

I et kapittel de har kalt «I koleraens tid» møtes de på kafeen Kjøkken & Bar i gateplanet av Venstres Hus og med Youngstorget, arbeiderbevegelsens dansegulv, rett nedenfor. De skal diskutere 2010-tallet, særlig i lys av grusomhetene 22.7.2011. Mot slutten av kapitlet sier Herbjørnsrud: «Vi sitter her nå ved Youngstorget. Logoene på hustakene her viser aksen mellom LO, Industri Energi, Arbeiderpartiet og … vel, Den Norske Turistforening. Akkurat, det var vel i den bygningen Frp holdt til før, inntil de flyttet til Dasslokket ved Stortinget?»

Og idehistorikeren har sjølsagt helt rett, men enda mer interessant – i hvert fall når du sjøl er en del av LO-systemet – er svarreplikken til Hylland Eriksen som går sånn: «Det er mange symboler her fra en svunnen tid. Faren er at LO kan bli en koloss på leirføtter. Mye av verden har endret seg så mye at LO ikke har redskaper for å håndtere den lenger. Venstresiden har vært gode på likhet, men dårlig på forskjell. Gode på industribygging, dårlig på miljøpolitikk. Gitt at det er klima og flerkulturalitet som blir de to store temaene i samfunnsdebattene og i politikken i årene fremover, så har de ikke verktøyene for å håndtere dem. Deler av Arbeiderpartiet har verktøyene og politikken for å klare dette, deler av LO også, men disse er ikke hovedstrømmen, vil jeg si.»

Hvor presis denne «salven» fra sosialantropologen er, skal ikke jeg starte en debatt om her, ei heller polemisere, men bare nevne at debatten stopper her – de begynner isteden å snakke om Jan Bøhler, Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik.

Og som et lite pluss i denne boka får vi også en kjapp minibiografi fra Herbjørnsrud over Geir Thomas Hylland Eriksen. Han startet som anarkist, var en del av redaksjonen i Gateavisa i Hjelms gt. 3 på Majorstua og mistet etter hvert første del av fornavnet sitt. Deretter en lynkarriere i akademia som ga ham en professortittel før han hadde blitt skikkelig tørr bak øra. Dessuten får vi et innblikk i et mørkere kapittel i hans liv etter at han fikk en kreftdiagnose. I dag stemmer han på Miljøpartiet De Grønne.

Dette er ei bok som er skrevet i Hylland Eriksens ånd. Det går på inn- og utpust, alt er gjenstand for en akademisk refleksjon i pro et contra-stil. Og den er et stjerneeksempel på noe av det herligste av alt ved å lese bøker: Du trenger ikke være enig i alt som står skrevet for å ha en fin leseropplevelse.

Boka slutter med et vers av Odd Børretzens «Noen ganger er det all right». Jeg vil slutte denne anmeldelsen med ett av de flotteste versene fra norsk lyrikk jeg kjenner, nemlig siste verset av «Til ungdommen» av Nordahl Grieg. Dette går som kjent sånn:

Vi vil ta vare på

Skjønnheten, varmen

Som om vi bar et barn

Varsomt på armen