Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

La det være sagt med en gang, et godt fungerende byråkrati er selve maskineriet i en demokratisk velferdsstat. Og jeg tror politikere er mennesker som vil folks beste. I Norge er vi så heldige at vi har dyktige byråkrater og anstendige politikere. Like fullt har skjebnen til Maria Amelie utløst en helt nødvendig debatt om noe langt mer enn papirløse mennesker. Vi snakker om hvilke verdier som skal styre samfunnsutviklingen. I bunn og grunn dreier det seg om hva slags mennesker vi ønsker å være.

Statsminister Jens Stoltenberg erkjente overfor Morgenbladet at hvis vi «personlig ble kjent med hver av de 4 600 asylsøkerne vi sendte ut i fjor, så ville vi vel synes det var vanskelig å sende ut hver eneste en». For nærhet skaper engasjement. Som historien til Kamuran Kaplan som i ti år har arbeidet ulovlig i Norge. Utlendingsnemnda anket saken helt til Høyesterett for å få utvist Kamuran, mens kona og hans tre barn har fått oppholdstillatelse. Arbeidskameratene og Fellesforbundets Eldar Myhre kjemper fortvilet for mannen som nå er dømt til ikke å få besøke sin familie på fem år.

Hvilke verdier gjenspeiler så anken fra Utlendingsnemnda, justisministeren og regjeringen i en slik sak? Snakker vi om humanisme, solidaritet, nestekjærlighet, medmenneskelighet, er det rettferdighet – eller føler vi bare et iskaldt gufs fra politiske retninger som arbeiderbevegelsen har brukt hele sin historie på å bekjempe?

Kamuran er ikke alene. Små barn som ikke kjenner andre land enn Norge, fraktes bort om natten til ventende fly. Unge mennesker tilbringer år etter år i frykt i kirkeasyl. Eller de lever så normalt som mulig mens de venter på brevet fra UDI, som den kurdiske kunstneren Shwan Dier Qaradaki vi skrev om i LO-Aktuelt i november.

Professor Halvard Vike og forsker Heidi Haukelien, mener at Norge er ett av verdens mest byråkratiserte land. I Dagens Næringsliv undres de over at det er «få som assosierer kommunale tjenester med det klassiske byråkratiproblemet: ydmykelse og uverdighet». Svaret de gir er lokal tilpasning. «Det er kombinasjonen av rimelig like grunnvilkår og muligheten for lokal korreksjon som utgjør verdien likeverd – verdien som betyr aller mest for folk».Men de advarer mot den sentrale staten og frykter at velferdsstaten kan bli «et byråkratisk monster – i likhetens navn».

Det er dette monsteret vi ser konturene av i vår behandling av Kamuran Kaplan. Det er politikere som skjuler seg bak et uangripelig byråkrati, fjernt fra de menneskene sin skjebne de avgjør, enten det gjelder velferd eller asyl. Det monsteret må avlives før verdiene våre forvitrer.

(Lederartikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 2/2011)