Jonas Bals

Boye Ullmann (LO-Aktuelt nr. 18-2010) har forstått meg dithen at jeg var «spent på hva NHO sier i høringen» om EUs vikarbyrådirektiv. Særlig spent har jeg vel ikke vært, verken hva angår NHOs eller Ullmanns konklusjoner. For den som skulle være i tvil, mener begge at AMLs §14.12 står for fall. Ullmanns begrunnelse for dette hviler imidlertid på et feilaktig premiss. Han hevder at direktivets fjerde artikkel «forbyr forbud og restriksjoner mot vikararbeid.» Det er ikke riktig. Artikkel 4 pålegger statene å fjerne restriksjoner som ikke kan begrunnes i allmenne hensyn. Selvsagt er det problematisk at det kan bli EFTA-domstolen som skal stå for den endelige tolkningen av hva dette betyr. Men det rettferdiggjør ikke at man bistår herrene på Majorstua i å male fanden på veggen.

Ullmann skriver videre: «Jonas B nevner ikke krav om veto med et ord. Hvorfor? Ikke en eneste gang vil Stoltenberg gå imot et eneste av de over 4?000 EU-direktiver fra Brussel.» Ullmann svarer vel egentlig her på sitt eget spørsmål, men jeg kan jo presisere. Nettopp fordi et såkalt veto er usannsynlig, har det vært viktig for oss som forsøker å organisere folk både i ut- og innleiebedriftene å være føre var. Et ensidig fokus på veto vil gjøre at vi går glipp av muligheten til å ha ei hånd på rattet i den eventuelle implementeringen av direktivet. Å stille oss på utsida av en sånn diskusjon er en luksus vi ikke kan unne oss. Vi har tross alt en hel haug med medlemmer som det vil få store konsekvenser for hvorvidt direktivet implementeres på den ene eller andre måten.

Sett fra vårt ståsted er det viktig at vi bruker den anledningen som nå har oppstått til å sikre at de ansatte i leiefirmaene får samme rett til fast ansettelse og samme stillingsvern som de som arbeider i innleiebedriftene, og at de får betalt mellom oppdrag. Vikarbyrådirektivets likebehandlingsprinsipp sikrer ingen av delene, men det vil likevel få stor betydning hvordan prinsippet gjennomføres. Om likebehandlingsprinsippet gjennomføres uten at noen av unntaksmulighetene i direktivet benyttes, vil konsekvensen antakelig bli at det blir helt slutt på at det betales lønn mellom oppdrag. De ansatte i leiefirmaene vil med det bli verre stilt enn det de er nå. Det må vi for enhver pris unngå. En mulighet er at det kan gis unntak dersom en landsomfattende arbeidstakerorganisasjon inngår tariffavtale med en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening om det – såfremt arbeidstakerne har lønn mellom oppdrag. I så fall må det gjøres klart at det ikke er noen automatikk i at et bemanningsforetak som er bundet av en tariffavtale har unntak fra likebehandlingsprinsippet. Det må inngås tariffavtale om det.

(IOnnlegget sto på trykk i LO-AKtuelt nr 2/2011)