Jan-Erik Østlie (LO Media)

Onsdag ble 10-årsdagen for det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen markert. Mange ønsket å vise at dette ikke må gjenta seg.

Drapet for ti år siden var ikke bare den ultimate konsekvensen av at rasisme får utvikle seg på norske skoler og i norske barne- og ungdomsmiljøer, men også den mest ekstreme delen av begrepet trakassering og mobbing. Sånn kan det gå.

I går signerte statsminister Jens Stoltenberg på vegne av regjeringen et nytt manifest mot mobbing, noe som markerte starten på en kampanje mot mobbing som skal vare i fire år.

Gjennom årlige kampanjer skal det settes søkelys på ulike sider ved mobbing. Den første kampanjen skal ta for seg digital mobbing. For noen forskere har vist gjennom en europeisk undersøkelse at norske barn er blant de som blir utsatt for mest digital mobbing i Europa. Åtte prosent av norske barn har opplevd digital mobbing det siste året.

Når det gjelder den generelle mobbingen, er det fortsatt sånn at om lag 50.000 skoleelever opplever mobbing. Tallet er høyt, og har vært stabilt de siste årene – gjennom flere regjeringer. Nåværende regjering vil sjølsagt problemet til livs, akkurat som de foregående regjeringer. Det er bra. Nå oppfordrer både Stoltenberg og kunnskapsminister Kristin Halvorsen kommunene til å lage sine egne lokale manifest mot mobbing. For dette må forankres lokalt, mener de to.

I kjølvannet av ovennevnte undersøkelse, har sjølsagt politikerne begynt å krangle om hvem som gjør – og har gjort – mest på dette feltet. Fremskrittspartiet, for eksempel – partiet som generelt sett mener at politikerne nesten ikke bør blande seg opp i noe som helst, men la markedet styre – er også ute i mediene og sutrer over tallenes tale. Dagens regjering får sjølsagt skylda. FrP har stø kurs i sånne anledninger og dirigerer som regel hylekoret.

At politikerne generelt og regjeringen spesielt kan gi noen rammebetingelser og bevilge noen midler til holdningskampanjer mot mobbing, er både greit, bra og innenfor rimelighetens grenser. I beste fall kan de til og med forebygge noe av mobbingen på skoler og andre steder.

Men forhindre mobbingen, det må vi andre ta oss av. Som medelever, som lærere og som foreldre må vi begynne å bry oss når mobbing finner sted. Og kanskje skal vi bruke relativt sterke sanksjonsmidler overfor mobberne, sanksjonsmidler som virker.

En sånn tankegang har for øvrig også sitt motstykke i arbeidslivet. Vi bør ikke bare overlate til lederne og tillitsvalgte å legge rammebetingelsene for et så godt arbeidsmiljø at mobbing, trakassering og utestengelse ikke finner sted. Ser vi noen som sliter – og det er ikke så uvanlig i et moderne arbeidsliv – så er det også vår forbannede plikt som kolleger å bry oss.