Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) framstår som en klok og moderne mann. Ikke bare er han for tiden i historiens lengste pappaperm for en statsråd. Han har valgt seg bedre barnevern som jobb nummer en og erklært krig mot diskriminering av utviklingshemmede, en gruppe andre politikere knapt nok husker på i festtalene.

Hans vikar og partikollega, Tora Aasland, som til daglig bestyrer departementet for forskning og høyere utdanning, har for tiden ansvar for å kontrollere om helse- og sosialutdanningene er som de skal være. Hun er selv sosionom og samfunnsviter og vet et og annet om individ og samfunn i komplisert samspill. Når hun snakker om den kommende stortingsmeldingen, er hun nøye med å understreke sin bekymring for at begrepet «sosial» er i ferd med å falle helt ut av språket. Vi har ikke lenger noe sosialdepartement, heller ikke noe sosialdirektorat, beklager Aasland.

Det kan selvsagt fortone seg som flisespikkeri å bry seg om hva et departement heter. Men det viser seg å ha stor innflytelse på hvordan byråkrater og politikere oppfatter verden. Helse- og omsorgsdepartementet har, under ledelse av Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap), trukket opp rammene for framtidas helse- og sosialtjenester. Den nye loven er oppkalt etter departementet den kommer fra: Helse- og omsorgsloven. Den slår sammen dagens kommunehelsetjenestelov og sosialtjenestelov, men glemmer «sosial».

Kritikken mot lovforslaget er massiv og viser at verden har gått framover på en måte som Helse- og omsorgsdepartementet ikke har fått med seg. Flere høringsinstanser påpeker at lovutkastet plasserer mennesket langs aksen frisk-syk. Dette er en tankegang som norsk og internasjonal handikapbevegelse har brukt årtier på å slåss mot. Den ensidige medisinske tilnærmingen, helsifisering som det også kalles, er et gigantisk tilbakeskritt for funksjonshemmedes likestillingskamp, skriver flere organisasjoner. Med sin begrepsbruk bidrar Strøm-Erichsens departement til å sykeliggjøre mennesker som trenger tilrettelegging eller praktiske bistand i hverdagen. Deltakelse og inkludering forutsetter brukermedvirkning og empowerment. Tjenestene som skal bidra til dette kan ikke reguleres av en lov som allerede i navnet indikerer at folk enten er syke eller i behov av omsorg.

Et annet ankepunkt mot lovutkastet er at det ikke gjenspeiler virkelighetens samspill mellom sosiale problemer og helseproblemer. Å forstå helse isolert fra sosiale forhold strider mot både forskning og sunn fornuft. Levekårsproblemer har en tendens til å hope seg opp, fattigdom går i arv, og sosiale problemer disponerer for en rekke ulike helseproblemer. Flere høringsinstanser spør derfor hvor i all verden det blir av koblingen til barnevern, habiliteringstjenester og Nav.

Blant de mange kritiske røstene er det særlig verdt å merke seg høringsuttalelsen fra Lysbakkens departement. Den minner om at Norge må forholde seg til FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter og at kommunenes frihet ikke må utvides på bekostning av folks rettssikkerhet.

Ny helse- og omsorgslov treffer ikke forsidene på samme måte som Maria Amelie eller oljeboring i Lofoten, men viser at de rødgrønne er i utakt i grunnleggende spørsmål. I denne saken bør ikke SV vike. Lysbakken og Aasland har et bredt spekter av organisasjoner og profesjoner med seg på at mennesket er mer enn kropp.