Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Det foregår et folkelig opprør som manifesterer seg i en voldsom daglig nyhetsdekning. Det handler om at grupper av mennesker i Tunisia, Egypt, Jordan og Jemen på foreløpig forskjellig vis uttrykker misnøye med sine myndigheter og roper på mer demokrati og frihet. Eller rettere sagt: vi tror at det er det de roper.

Når jeg sier tror, er det fordi vårt nord-europeiske tankesett lever veldig fritt. Vi har friheten til å tenke, kritisere, handle og protestere så mye det bare går an. Og det gjør vi ganske fredelig og veloppdragent. Vi kaster ikke steiner eller molotov-cocktails, vi ødelegger lite på vår vei og verken banker opp eller skyter våre motstandere. Vi har omfattende demokratiske rettigheter vi tar som en selvfølge, og bruker dem når vi får lyst og ork. Den eneste risikoen vi løper, er at en eller annen overspent og aldrende mann fra overvåkingstjenesten skal lage ei mappe på oss. Ei mappe hvis innhold stort sett vil vekke munterhet og hoderisting. Men de har altså frihet til å lage mapper, mens vi har frihet nok til å latterliggjøre dem uten konsekvenser.

Men er det denne typen demokrati de vil ha i den nå ulmende arabiske verden? Mens pluss/minus fem prosent av oss her i nord av og til besøker en kirke og de færreste av oss bekjenner noe som kan likne på en tro, sitter varierte trosretninger bunnfrosset i arabiske sjeler. Og mens vi knapt deltar i debatter her hjemme som har med trosspørsmål eller en bibel å gjøre, er vi vant til at muslimer kan kjempe nærmest hatefullt mot hverandre med både føtter og knyttnever, og av og til våpen, solid fastslåst i grunnleggende trosspørsmål.

Så igjen: Hva betyr kravet om mer frihet og demokrati? Hvem skal nyte godt av den friheten og det demokratiet de eventuelt får etter at kampen er vunnet? Mens vi her i nord har kommet oss til et tilnærmet likestilt nivå mellom kjønnene, har den arabiske verden en veldig lang vei å gå. Nyhetsdekningen fra Kairo og andre urolige steder har ikke fortalt oss om kvinnene er – eller får lov til være – med på kravet om frihet og demokrati.

I går kveld fikk jeg heldigvis med meg den iranske spillefilmen Offside fra 2007. Den handler om Irans siste kvalifiseringskamp mot Bahrain for å få spille fotball-VM i Tyskland i 2006, en kamp Iran vinner med 1-0 nesten på overtid. Dramaet rundt kampen foregår utenfor stadion, der soldater luker ut de kvinnene som i manneforkledning forsøker å få se kampen. Det har de nemlig ikke lov til. Veldig gode skuespillere, en stram og elegant regi og dialoger og diskusjoner skrevet med omhu og eleganse gjør denne filmen svært troverdig og veldig viktig. Den avslører en enorm avstand mellom oss og den arabiske verden når det gjelder kvinners frihet og rett til deltakelse i demokratiet.

På 1300-tallet dukket det opp en setning skrevet av en ukjent: «Die Gedanken sind frei» – «tankene er frie». På 1400-tallet var setningen på plass i et helt vers, og siden det 19. århundre har den vært velkjent og velbrukt i en hel sang. Den har vært en nærmest rolig og fredelig kampsang for demokrati og ytringsfrihet. Sangen er blant de mest populære og velbrukte den dag i dag i det som er igjen av arbeiderklassen.

I Alf Cranners norske oversettelse lyder siste vers slik: «Og tvinges vi inn bak jernslåtte dører. Da flykter den vind som tankene fører, fordi våre tanker kan rive ned skranker, og slik vil det alltid bli. Vår tanke er fri».

Jeg vet ikke om sangen er kjent blant de sinte menn på gatene i Kairo og andre steder. Det har nyhetsdekningen foreløpig ikke fortalt oss. Men hvis frie tanker skal ha noen mening, ville jeg gjerne høre mer om de arabiske kvinnenes høyttenkning om hva og hvor de vil med større frihet og mer demokrati.