Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg bruker et innlegg i dagens utgave av Dagsavisen til å fortelle at Fremskrittspartiet er partiet som lytter til folket i Gerhardsens ånd. Opp mot dette setter han Arbeiderpartiet som han omtaler som Det norske teknopartiet.

Selvfølgelig har Sandberg rett — i noe. Han har rett i at Arbeiderpartiet er prega av profesjonelle politikere, broilere som vi har pleid å kalle dem. Selv regjeringas mest folkelige alibi Sigbjørn Johnsen har knapt hatt en jobb utenfor det politiske liv.

Men dette er ikke unntaket. Dette er snarere regelen, og Frp er ikke annerledes i så måte. Hva har Siv Jensen drevet med bortsett fra politikk? To år som salgskonsulent i Radio 1. Bortsett fra det er det bare politikk på Jensens CV.

Det Sandberg tar opp er et reelt problem, men med Frps demagogiske snarveier blir svaret feil.

For alle partiene, inkludert Fremskrittspartiet, har politikken blitt en egen karrierevei, og det er altfor langt mellom vanlige folk i partibyråkratiet. Dette henger igjen sammen med at de politiske partiene krymper, samtidig som arbeidspresset for politikerne øker. Utvalget av folk som engasjerer seg i partiene blir færre og færre. En skal heller ikke se bort fra at den økte statsstøtten hjelper til med å opprettholde og forsterke en egen politikerklasse.

Selv om Fremskrittspartiet har hatt en vekst i organisasjonen de siste åra, er også de rammet av fenomenet med dårligere oppslutning om partiet. I 1980 hadde partiet 10 000 medlemmer. Fra 1980 til 2009 femdoblet partiet sine stemmer. Men veksten i antall medlemmer «bare» var 2,5 ganger. I 2009 oppga de å ha 26 500 medlemmer.

Men det er ikke bare politiske partier som er rammet av broilereffekten. I alle frivillige organisasjoner er det en tendens til å profesjonalisere apparatet samtidig som medlemsaktiviteten daler. Også i fagbevegelsen er tendensen at du får et eget sjikt med faglige tillitsvalgte som bare har hatt et turistopphold i det vanlige arbeidslivet før de starter en faglig karriere.

Dette er ikke noen norsk tendens. Dette er en tendens som sees i hele Europas politiske liv og i fagbevegelsen.

Det er dette som er det store spørsmålet. Hvordan få til et levende demokrati på alle plan. Hvordan engasjere folk og ikke minste organisere folk.