Geir Christensen

Psykiske lidelser er det som koster samfunnet mest. Mange blir uføretrygdet etter trakassering av dårlige sjefer. Å få stoppet dette er kanskje det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å holde folk i Norge friske.

Fagbevegelsen og lokale tillitsvalgte er nøkkelspillere for å stoppe denne typen overgrep. Klarer den det? Eller er makten til arbeidsgiverne og behovet for «gode samarbeidsforhold» slik at mange som utsettes for overgrep ofres på samarbeidets alter? Er maktstrukturene i arbeidslivet slik at å ødelegge andre mennesker aksepteres som en del av ledelsesfunksjonen?

Eksempelet jeg omtaler her kan være typisk:

Geir var en konduktør som var utadvent og godt likt. Han snakket rett fra levra og forstilte seg ikke.

Da jernbanen skulle moderniseres og fasaden pusses opp kom hans rettframme stil fort i konflikt med ledelsens krav om «lojalitet» og underdanighet.

Konflikten startet med en søknad om velferdspermisjon i forbindelse med en alvorlig hodeoperasjon hans mor skulle gjennom, sendt flere uker i forveien.

Ettersom operasjonen nærmet seg og ikke noe svar forelå, purret han opp saken flere ganger, men sjefen som satt på søknaden var ikke mulig å få kontakt med. To dager før operasjonen meldte han fra til tjenestekontoret at han måtte reise uansett og at de måtte skaffe avløser til skiftene hans. Ingen reaksjon.

Vel tilbake etter dagers permisjon og vellykket operasjon, kommer reaksjonen, lønnstrekk og trussel om oppsigelse dersom det ble mer «skoft». Søknaden om permisjon ble aldri besvart.

Saken handlet i ettertid ikke om en sjef som i løpet av 2-3 uker ikke klarer å gi en ansatt svar på en permisjonssøknad og derved utsette en mann for en håpløs press-

situasjon. Neida, det var skulk det handlet om…

Deretter ballet det på seg med kontroll og insinuasjoner. For å komme med ubehøvlede kommentarer på kurs. Feil måte å melde seg syk på, osv. Opplevelsen av overvåking og forfølging resulterte i sykemeldinger.

I foreningen møtte han likegyldighet. Noen halvhjertede henvendelser til bedriften og så intet.

Situasjonen ble slik at han ble syk av forholdene. Og ettersom tiden gikk og ingen avklaringer og svar var mulig å få – i uføretrygd.

Fremdeles går hjernen i svart når det er behov for kontakt med gammel arbeidsplass eller fagforening. Det låser seg.

Geir sitt tilfelle er et av svært mange eksempler på dårlige sjefer som ødelegger livene til folk. Fagforeningen jabbet, men tok aldri noe oppgjør med denne sjefen. Det var for nære forbindelser og ville koste for mye.

Det finnes mange tusen saker som ligner Geirs. Cirka 1/3, det vil si over 200?000 av våre uføretrygdede, har psykiske grunner til uførheten. Svært mange av disse er knyttet til «personalkonflikter».

Flere spørsmål er naturlig å stille:

– Gir lederrolle i vårt samfunn en frihet til å behandle folk dårlig? Fins det så mange skjulte maktmekanismer at normale krav til anstendig oppførsel kan unngås hvis du som leder vil misbruke makten din? Er det mulig å få satt søkelys på disse mekanismene og utvikle effektive mottiltak?

– Har fagbevegelsen nok distanse til lokale ledere til å klare å håndtere slike konflikter? Eller er tillitsvalgte mange steder så tett knyttet opp til ledere at de ikke klarer å trå til i forhold til denne typen maktmisbruk.

– Hva skal til for at fagbevegelsen skal klare å spille en større rolle i disse sakene?