Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

«Omstart för socialdemokratin» er tittelen på rapporten fra «Socialdemokraternas kriskommission» som ble presentert i partilokalene i går. De 118 sidene bør bli obligatorisk lesestoff for alle som er opptatt av fagligpolitikk og sosialdemokrati. Ikke bare på grunn av analysene, men kanskje like mye fordi det så tydelig framgår at det ikke er noen enkel veg tilbake. Partiet har et solid faktagrunnlag for å vurdere både status og hvorfor ting gikk galt, langt fra alt er i rapporten. Det meste er dypt deprimerende for sosialdemokrater som er vant til makt og innflytelse.

Det som bekymrer mest er at partiet har mistet troverdighet på en rekke områder. Det mest alvorlige er at folk flest ikke lenger tror at sosialdemokratene kan styre landet økonomisk. Dramatisk er det også at folk i arbeid har forlatt partiet til fordel for de borgerlige. Ikke minst gjelder dette yrkesaktive kvinner.

Krisekommisjonen peker på en mengde områder hvor ting må gjøres bedre og annerledes. Mye av det er overførbart til norske forhold. Spesielt er det verdt å lytte når det pekes på at «en del av sosialdemokratiets problem ligger i at partiet i virkeligheten aksepterer at politikkens muligheter til å styre har forvitret.» Resultatet er mindre frihet og at andre maktgrupper fyller tomrommet. Konklusjonen er at politikerne må ta tilbake makten for å kunne styre utviklingen.

Det er jo ingen revolusjonerende analyse. Problemet er at i Sverige har folks tiltro til politikere aldri vært større. Du leste riktig! Det har skjedd en oppsiktsvekkende utvikling de siste årene hvor svenskenes oppfatning av sine politikere har utviklet seg positivt. Og dette har skjedd under en borgerlig regjering. Det er med andre ord de borgerlige som har framstått med handlingskraft og med svarene på de utfordringene landet står overfor og som folk møter i sine liv.

Og mange svensker mener da også at Sverige går riktig veg. Økonomien er sterk og langt de fleste har arbeid. Selv om ti prosent av befolkningen opplever en stikk motsatt hverdag. De stemmer sosialdemokratisk, men er ikke mange nok til å veie opp for de store gruppene sosialdemokratene har tapt blant annet i fagbevegelsen, mennesker som jobber og er godt fornøyd med tingenes tilstand.

Kan man ikke spille på folks misnøye må man skape sine egne saker som kan tiltrekke seg oppmerksomhet og bidra til at partiet igjen setter dagsorden. Kommisjonen ser behovet for at det etableres tankesmier, stiftelser og andre fora som kan bidra til å utvikle sosialdemokratisk ideer og politikk. Det foreslås også at det etableres en egen høyskole – et progressivt universitet. Og som en motvekt til den svenske borgerlig medieverden lanseres tanken om en ny nettavis.

Mange av de utfordringene det svenske sosialdemokratiske partiet står overfor er europeiske og i og for seg internasjonale. Den økonomiske krisen har ikke ført til at verken sosialdemokratiske partier eller fagbevegelsen har kommet på offensiven. Tvert i mot har det vokst fram en forståelse av behovet for kutt i offentlig sektor og reduserte lønns- og arbeidsvilkår for de som er så heldige at de fremdeles har arbeid. Og det kan se ut som folk er villige til å svelge den beske medisinen og stole på at den virker så lenge noe troverdig sosialdemokratisk alternativ er fraværende.

Norge er slik sett et unntak, selv om meningsmålingene fram til nå er bekymringsfulle for arbeiderbevegelsen. Norsk LO har så langt ikke havnet i den negative spiralen som er i ferd med dramatisk å svekke fagbevegelse i hele Europa. I Sverige innebærer det at sosialdemokratene nå må på offensiven i forhold til forbundene utenfor LO. Det er stemmene fra medlemmene til TCO og Saco som er helt nødvendige for at partiet skal gjenvinne sin sterke posisjon blant de yrkesaktive. Hvordan de skal klare det uten ytterligere å svekke svensk LO og det som er igjen av det fagligpolitiske samarbeidet, er bare en av mange utfordringer som må løses før neste valg.