Jeg kjenner ingen annen i norsk arbeiderkultur som har gjort det tydeligere hva det vil si – ikke bare å ha et arbeid å gå til, men hva det betyr for mennesket å ha kontrollen over dette arbeidet. Så å si eie sitt eget arbeid. Les første scene i Griegs roman «Nederlaget» fra arbeideroppstanden i Paris 1871. Denne romanen forteller også hvordan kunsten kan få mennesker (Pierre) som ikke så lett forsto hvorfor det er nødvendig å kjempe for friheten. Han hadde forhørt seg hos menneskene, men forgjeves. Men så hørte han et musikkstykke av Beethoven. Og da var han rede til å gi seg selv til det denne musikken fortalte ham. Menneskets kamp for frihet. Og i Griegs (Marxs) sammenheng betydde friheten ikke bare den politiske frihet, men frihet fra kapitalens herredømme over livet. Kontrollen over eget arbeid. eiendomsretten til selve livsgrunnlaget.

Den enkle Pierre hadde fått bekreftet det han innerst inne trodde på, men som ikke all den teori han hadde hørt, hadde fått ham til å forstå.

Oppstanden i Paris – «Kommunardene» – ble slått ned. Men troen på det mulige forble levende. Det vi med en viss forakt kaller «utopi» – eller drøm – har gjennom århundrene holdt menneskene oppe. Og den viktigste formidler av denne utopien har til alle tider vært kunsten. Primitiv eller moderne.

Dette er også en erkjennelse arbeiderklassen har hatt til alle tider. eller hører det fortiden til?

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 4/2011)