Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Da det europeiske fellesskapet i 1992 fikk på plass den siste sekken full av lovverk og ble til EU, åpnet det samtidig porten til drømmen om «det indre marked» fra 1. januar året etter. Dette markedet skulle baseres på fire friheter: fri bevegelse av varer, tjenester, mennesker og kapital. Veien fram skulle likevel bli litt lenger enn planlagt, men er nå fullført. Til en høy pris.

EU har utviklet seg betydelig i størrelse: Fra seks medlemsland i 1950-årene til 25 i 2004 og 27 i 2007. Noe av det det ble advart sterkest mot var å nedbygge grensekontrollen mellom landene. I dag er slik kontroll helt fjernet mellom 22 av landene. Norge, med sin EØS-tilknytning til EU, har en viss kontroll, men samtidig er bundet av en ganske fri bevegelighet av mennesker. Det har til tider en ganske høy pris.

Gjennom utvidelsen av EU til dagens størrelse har det også ligget i bunnen at særlig medlemsland fra den tidligere blokken av øst-europeiske, lukkede land skal ha som mål å få egen levestandard og økonomiske rammer opp på et mer vest-europeisk nivå. Erfaringen så langt forteller at dette ikke kan knipses på plass over natta. Samtidig er drømmen om et rikere liv mer tilgjengelig enn tidligere – nettopp på grunn av friheten til å bevege seg over hele Europa. Mange fra det tidligere Øst-Europa har flyttet over landegrensene, mer permanent eller midlertidig, og bidratt med dyktig og verdifull arbeidskraft. Mange har etablert en ny framtid og tilværelse i et nytt land.

Men i kjølvannet av denne fleksible og verdifulle bevegelsen av arbeidskraft følger også de som ikke har hatt fullt så ærlige og redelige hensikter. Kriminelle aktører har underveis fått mye større frihet, bevegelighet og nedslagsfelt for virksomheten. At de i tillegg også utnytter barn til kriminalitet, er dessverre også en følge av friheten. Når øst-europeiske foreldre selger sine mindreårige barn for å takle gjeld eller av andre årsaker, er det en trist og tragisk følge av en europeisk frihet med altfor romslige vilkår. Det var neppe dette som lå i drømmen om et åpent og fritt indre marked.

Det særdeles triste i det Europol nå roper varsku om, er omfanget. FNs hjelpeorganisasjon for barn, UNICEF, anslår antall berørte barn til omkring 1,2 millioner. Det kan i verste fall være enda flere. Og siden svært mange av dem er mindreårige, kan de altså ikke dømmes i rettslig forstand. Det kan første skje når de har blitt litt eldre, nokså garvede kriminelle. Derfor er drømmen om fri bevegelighet i et stort og åpent marked allerede midlertid befengt med en merkelapp på vent: En framtidig dom om et liv i kriminalitet. De fryktelig mange barn vi her snakker om, skulle i stedet hatt en hverdag i full frihet til lek og skolegang i trygge omgivelser. Den dommen er dessverre allerede avvist.