Med mindre du tar deg en tur på Karl Johan er det få spor av VM-festen i landets hovedstad. Hver eneste morgen tar jeg t-banen mot Frognerseteren til jobb. I dag observerte jeg én person ikledd de heslige fargekombinasjonene til de VM-frivillige. Jeg går av i sentrum og møter da de omtalte hordene som skal videre vestover. I drabantbyen hvor jeg bor har jeg to ganger truffet på festkledde mennesker med flagg stikkende opp av ryggsekken. Ellers er det eneste vi har til felles med Holmenkollen skodda som ligger tjukk over Groruddalen.

Det er velkjent at Oslo er en klassedelt by. Det er heller ingen hemmelighet at ski-Norge styres av mennesker med en levestandard over gjennomsnittet. Nikkers-adelen er et innarbeidet begrep og like reelt i dag. Renholderen og hjelpepleieren har verken tid eller overskudd til å bruke arbeidstid og fritid på ski. Ikke økonomi heller, for den saks skyld. Og stadig flere ser ikke sjarmen ved å gå med ski og staver ute i kulda når de heller kan følge den pågående verdenscupen i cricket på tv. En begivenhet som samler millioner av tv-seere over hele verden, inkludert mange av naboene mine.

Jeg har aldri forstått cricket. Verken reglene eller hva som er fascinerende. Men rundt meg er det stadig flere som spiller, selv om de ikke har tilrettelagte baner eller får omtale i norske medier. De som bestemmer over pengene spiller heller ikke cricket.

På radioen får jeg vite at det kommer til å bli trafikkproblemer og overfylte vogner. Oppfordringen er at vi alle må bidra til VM-festen. De kunne sagt det på en annen måte. Det er viktigere å frakte feriefeirende ski-entusiaster enn arbeidsfolk som skal hjem til drabantbyen etter en lang arbeidsdag. Det er ikke t-baneføreren som har foretatt en slik prioritering.