Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Likestillingsloven av 9. juni 1978, som sist ble revidert 19. juni 2009, er temmelig klar i sin målsetting. Loven skal fremme likestilling mellom kjønnene, men sier også tydelig at kvinnenes stilling i samfunnet skal bedres. Når loven vekter kvinneperspektivet ekstra, er det rett og slett fordi det har vært nødvendig.

En fersk undersøkelse på likestilling i regi av Manpower/Work Life der norske og svenske forhold sammenliknes, forteller at det fortsatt er et stykke vei å gå før vi kan snakke om gjennomført likestilling. Det viser seg også at gamle tradisjoner er vanskelig å bryte. Der hvor det er overvekt av menn på en arbeidsplass, jo mer utilpass føler kvinnene seg når det gjelder å ha likestilte muligheter.

Formålet med likestillingsloven er at begge kjønn skal få like muligheter i samfunnsliv, hjem og arbeid, med det ovennevnte trykket på særlig å bedre kvinners muligheter. Når vi ser på den ferske undersøkelsen er det all grunn til å understreke denne positive «forskjellsbehandlingen», fordi det fortsatt er særlig tre områder som skiller seg negativt ut: Lik lønn for likt arbeid, muligheter til karriereopprykk og muligheter til å bli sjef.

At industrien og bygg- og anleggsvirksomhet skiller seg ekstra negativt ut, har en eneste forklaring: det er mannsdominerte arbeidsplasser der gammel tradisjon og nedarvede holdninger sitter som klister i veggene. Men det må jo ikke være sånn. Dette har først og fremst med misforstått mannskultur å gjøre, og det er det bare mannen selv som kan gjøre noe med.

Selv om undersøkelsen viser at det står noe dårligere til med likestillingen hos våre svenske naboer, er ikke forskjellene nevneverdig store. Det er grunn til skjerping på begge sider av grensa. Løsningene finnes først og fremst i å gjøre noe med nedarvede tradisjoner, for når et stort antall kvinnelige norske studenter regner med at de vil møte diskriminering i sine framtidige jobber, sitter gammelt arvegods i grå hjerneceller mye mer fastlimt i veggene enn det strengt tatt bør gjøre.

Når medarbeidere på arbeidsplasser der likestillingen er reell nok selv opplever arbeidsplassene som effektive og trivelige, bør det være et tydelig nok signal til å hviske de mannsdominerte virksomhetene noe i øret. I stedet for å møte kvinners valg av såkalte typiske mannsyrker med undring og rar oppførsel, burde slike valg i stedet applauderes som et virkemiddel til å rive ned gamle kjønnsbarrierer. Det vil i hvert fall et godt stykke på vei virke positivt for likestillingen. Et åpnere og mer fleksibelt arbeidsliv der kjønnsaspektet teller minst mulig og mulighetene legges reelt til rette for alle, er fortsatt målet for likestillingsloven. Men veien fram? Den er tydeligvis fortsatt lang nok.