JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som en opptakt til årets helt spesielle 1. mai-markering, og etter nylig avsluttet lesing av Mímir Kristjánssons bok om Martin Tranmæls betydning for kampen mot fascismen i mellomkrigstida, tok jeg nok en gang fram ei ulest bok fra bokhylla (akkurat den bokhylla er fullstappet): Haakon Lies første bind av biografien om nettopp Martin Tranmæl. Jeg ble altså nysgjerrig på hvem dette trønderske bålet av vilje egentlig var. At han mer enn noen var Lies egen læremester – ja, nærmest guru, visste jeg jo. Men når sant skal sies, ikke så veldig mye mer. Dessuten var jeg ikke klar over at Haakon Lie var en så kompetent skribent. At han kan arbeiderbevegelsens historie, var mindre overraskende – Lie ER jo sammen med en del andre norsk arbeiderbevegelse. På mye godt, og litt vondt – om noen spør meg.

Første bind av biografien handler om Tranmæls liv fra hans fødsel i 1879 til 1928 da hans kjære Arbeiderpartiet for aller første gang dannet regjering – riktig nok en regjering som ble nedstemt allerede samme dagen den ble innsatt, og dermed fikk en superkort varighet.

Det er neppe å ta for hardt i at den meste spennende, turbulente og begivenhetsrike tida for norske arbeiderbevegelse er perioden 1907 til 1918, og mellomkrigstida (1918-1939). Tranmæl var i denne perioden helt i sentrum. Han sto helt sentralt i Fagopposisjonen av 1911, han var hovedfiguren i den radikale dreining av Arbeiderpartiet på landsmøtet i 1918 – og ikke minst var han med under de turbulente 1920-årene da først partiet ble splittet i 1921, for deretter to år seinere igjen å bli delt. I 1923 forsvant mange over til Norges Kommunistiske Parti (NKP). Disse kom aldri tilbake, det gjorde imidlertid sosialdemokratene allerede i 1927. Kampene om hegemoniet på 1920-tallet innad i arbeiderbevegelsen savner sitt sidestykke i norsk arbeiderbevegelses historie. Og kampene utspilte seg ikke bare i Arbeiderpartiet, men også i LO – for øvrig et ektefødt barn av Arbeiderpartiet.

Tranmæl, en mann som nødig påtok seg for tunge sentrale tillitsverv, måtte likevel bekle redaktørjobben i trønderpartiavisa Ny Tid i 1913-18, partisekretærjobben på Youngstorget fra 1918-21, før han ble redaktør i Arbeiderbladet i 1921. Der var han imidlertid i 28 år. I noen år var han også stortingsrepresentant, men ikke blant de mest markerte.

Hva er så det mest fascinerende ved Haakon Lies bilde av Martin Tranmæl? Det må nok være den politiske utviklingen Tranmæl, den gudbenådede taleren, gjennomgikk. Han startet som revolusjonær kommunist, men ble ikke med på Lenins tanker om proletariatets diktatur og Sovjetunionens herredømme i den internasjonale kommunistiske bevegelsen – Tranmæl ble etter hvert i likhet med for eksempel Einar Gerhardsen mindre og mindre revolusjonær – ja, det glødende bålet ble til en stødig sosialdemokrat.

Interessant er Martin Tranmæls tale ved avslutningen av Arbeiderpartiets landsmøte i 1926, kort tid før samlingskongressen i 1927 da utbryterne fra 1921 kom tilbake til Arbeiderpartiet igjen. Her sa blant annet Tranmæl følgende: «Til slutt, kamerater, en noget prinsipiell bemerkning. Det er spurt om Det norske Arbeiderparti er et kommunistisk parti eller revolusjonært parti. Det norske Arbeiderparti har ikke vært og er ikke et kommunistisk parti i Den tredje Internasjonales forstand. Men det har vært og er, og vi håper alle det vil vedbli å være, et kommunistisk parti i Karl Marx og Friedrich Engels, i det kommunistiske manifests forstand – et revolusjonært klassekampparti. Vi går til kongressen og møter sammen med folk av andre oppfatninger. Vi skal forsøke på alle områder å opptre lojalt og alltid behandle enhver som partifeller. Men det som vi har kjempet for, den innstilling vi har evnet å skape innenfor den norske arbeiderklasse, den kan vi ikke oppgi. Vi vil arbeide for at det samlede parti skal få den samme karakter og det samme innhold».

Det må være lov å si at den definisjonen Tranmæl her gir av sin store, og vel egentlig eneste, kjærlighet ikke er særlig treffende på partiet i dag. Men så er da også talen snart 100 år gammel. Ting endrer seg som kjent, også innen politikken.

Haakon Lie gir ikke bare et svært detaljert og subjektivt bilde av sin store læremester i denne boka, dette er også et glimrende og verdifullt dokument om norsk arbeiderbevegelses historie. De siste årene boka omhandler er Lie jo deltaker sjøl også – riktig nok som en læregutt i tenårene. Nærmest rørende er det når Haakon Lie 16 år gammel beskriver norsk politikk fra galleriet i Stortinget.

Boka ga mersmak – jeg hiver meg over bind 2 «Veiviseren» også mens jeg er i farta og regjeringens påbud om husarrest fortsatt er gjeldene.