I mange land er det knapt mulig å få et politisk verv uten at du har masse penger å bruke. Vi ser det kanskje tydeligst i USA som har en mengde lover og regler for hva som er tillatt, men hvor kreativiteten er enorm for å unngå reguleringene. I Norge vet alle at LO og enkelte forbund bruker millioner av kroner for å få gjennomslag for sine saker. Gjennom vedtak i demokratiske organer bevilges penger til Arbeiderpartiet, SV og eventuelt andre politiske aktører som fagbevegelsen betrakter som gode medspillere. I flere LO-forbund der det derimot utenkelig å bevilge partistøtte. Og de benytter blant annet LO-kongresser for å få gjennomslag for sitt syn. Det bidrar til en åpenhet som er helt selvfølgelig i en demokratisk organisasjon.

Man skulle tro at alle politiske partier som bekjenner seg til demokrati, ønsket den samme åpenheten. I det pågående arbeidet med nytt regelverk for økonomiske gaver til politiske partier, har Høyre og Fremskrittspartiet flagget et helt annet standpunkt. I sine høringsuttalelser til forslaget fra regjeringen, protesterer begge de borgerlige partiene mot at denne åpenheten skal gjelde før valg. De syns det er greit at velgerne i ettertid får vite hvem som har finansiert valgkampen og partiarbeidet, men ikke før folk skal foreta sitt partivalg.

Det er ingen hemmelighet at Høyre og Fremskrittspartiet har helt andre økonomiske støttespillere enn de rødgrønne partiene. Slik sett er det litt uforståelig hvorfor de er redde for at det vi jo tror vi vet, skal bli bekreftet. Eller kan det være at noen av millionene kommer fra mennesker og selskap som de frykter skal føre til tapte stemmer hvis det blir kjent?