Overgangen fra en sedat eldre hund som elsket å sove i den nedslitte sofaen, til en valp som bare er i ro når den sitter fast under badekaret, har vært brutal.

Den forrige hunden vi hadde ble hustørr etter et par dager. Max kan ikke helt forstå hvorfor han skal ut i kulda og stå i snø til buken for å tisse, når han kan gjøre det i gangen eller på bunken med aviser eller i en av skoene han uansett biter på.

Han forstår heller ikke hvorfor han skal gnage på tyggebein eller tennisballen når han kan gå løs på kredittkortene i lommeboka eller stikkontaktene. At skittentøy hører hjemme i vaskemaskinen eller avfallet i søppelspannet er heller ikke særlig logisk. Ingenting er jo morsommere enn en pose med matavfall strødd utover kjøkkengulvet. For ikke å snakke om alt det spennende som befinner seg i jakkene som henger i gangen. Han er akkurat lang nok til å nå opp i lommehøyde og elsker å løpe foran oss gjennom leiligheten med briller eller en skinnhanske i kjeften.

En annen favoritt er skosåler. Han har utviklet en fabelaktiv evne til å dra ut innleggssålene og gjemme dem på de mest fjerne steder.

Den gamle hunden var svakt eksentrisk og kunne stå i evigheter og studere sitt eget speilbilde i en vannflate. Han elsket å jage skyggene til fugler og fly. Og prøvde du å kaste en snøball eller pinne, så løp han etter skyggen og fant aldri det han skulle hente.

Valpen jager alt. Det er fullstendig uinteressant om det er et helikopter over hodet hans eller en fugl som kvitrer i radioen. Er det noe som beveger seg eller låter som om det er levende, kan det løpes etter. Det er greit når det er ute, men langt verre når jakten skjer mellom kaffekrus og blomstervaser.

Han er den søte valpen vi ønsket oss når han sover, men det gjør han stort sett når vi er på jobb eller om natten. Det er jo som å få et lite barn i huset, sier folk. Og det er trøsten når jeg ser jevnaldrende komme trillende med barn fra andre eller tredje forhold: Takk og pris, det er bare en valp!

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 5/2011)