JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

En synlig folkekirke eller en lukket forening?

En kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet, vil på sikt ikke overleve, mener Knut Sand Bakken.

Vi har en åpen folkekirke. Men det er ikke sikkert det fortsatt vil være slik selv om det legges opp til det i kirkereformen. Den lokale menighet må være selve bærebjelken i kirken. Den må være en del av nærmiljøet og ikke fjerne seg fra medlemmenes virkelighet. Og det må alltid være rom for mangfold, også lokalt. For der alle tenker likt, tenkes det ikke særlig mye. Det gjelder også i kirken som utmerket godt klarer å leve med spenninger og uenighet.

Kirken må aldri bli partipolitisk, men den må alltid være politisk hvis den ønsker å følge sitt kall å forkynne Guds vilje. Derfor må den i sterkere grad være en premissleverandør i samfunnsdebatten. De aller fleste kirkelige ansatte er tause når media en sjelden gang kontakter dem for en kommentar. De ønsker ikke å uttale seg da de er redde for å si noe galt! Dermed blir kirken for de fleste en ikke-sak.

De fleste klarer seg tilsynelatende bra uten folkekirken, men en kirke som ikke lever i nåtiden og lytter til det som rører seg i samfunnet vil på sikt ikke overleve. Menighetene må tenke nytt og utradisjonelt om det å være kirke. Til det trenger vi fargeklatter som våger å tenke høyt og liker å provosere – i kjærlighet til kirken!

11. og 12. september er det valg til menighetsråd i Den norske kirke. Mange kirkemedlemmer blir i løpet av mars spurt om å stille som kandidater, men mange svarer nei takk. Det er ikke bare tidsklemmen som hindrer dem fra å stille. Mange føler seg ikke «kristne nok».

De er ressurspersoner i lokalmiljøene og arbeider for et varmere samfunn. Mange av dem er fargeklatter som føler at de ikke passer hjemme i kirkelige råd og utvalg. For den lokale menighet er ofte fjern fra vår hverdag. Den lever sitt eget liv!

Det er naturlig at lokalmenighetene er en del av nærmiljøet og engasjerer seg lokalt. Derfor står menighetsrådene fritt i sitt arbeid. Det kan være like «kristelig» å engasjere seg i barns skolevei og eldreomsorg som i «den rette lære» og Paulus’ teologi!

Vi trenger ildsjeler i menighetsrådene, mennesker som er opptatt av et levende lokalmiljø hvor mennesker bryr seg om hverandre. Og menighetsrådsmedlemmenes største oppgave må være at alle føler seg hjemme i den menigheten med sterk lokal forankring! Og de må være synlige!

Det er trist at kirkens nærvær som premiss-leverandør i samfunnsdebatten nærmest er fraværende. Kirken har selv mye av skylden for dette. Når kirken tilsynelatende ikke er så svært interessert, blir den totalt marginalisert og lever sitt eget liv. For i debatten om vår kristne kulturarv og samfunnets verdier har kirken virkelig noe å si! Derfor er det på høy tid at kirken utarbeider en strategi for sin opptreden i det offentlige rom.

Kirken skal ikke mene noe om alt, men med sitt verdigrunnlag har den så absolutt noe viktig å formidle på den offentlige arena, både nasjonalt og lokalt! Men er den ikke synlig blir den ikke lyttet til. Da blir den lett en lukket forening for spesielt interesserte!

(Innlegget sto på trykk i LO-Aktuelt nr 5/2011)

Annonse

Flere saker

Annonse