JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne romanen utspiller seg på bare en dag og er en slags samlivsroman. Ingrid og Peter er paret. De traff hverandre for 25 år siden, hun var da 27 år og han 42. Peter var gift med Mette og hadde to barn. Han skilte seg for seinere å gifte seg med Ingrid. De får aldri egne barn.

På nåtidsplanet i denne teksten er altså Ingrid blitt 52. Hun er journalist og på vei til jobben. Peter har nettopp blitt pensjonist og er egentlig ikke på vei til noe som helst.

Først følger vi Ingrid på vei til jobben. Underveis ombestemmer hun seg, treffer i stedet en kollega og havner i køya med ham. Ikke egentlig fordi hun har så veldig lyst, men mer fordi samlivet med Peter ikke er hva det en gang var. Livet har slått over på tomgang, hun syns Peter har blitt en gammel mann – ja, hun er ikke særlig fornøyd med seg sjøl heller.

Peter tar seg også en tur ut fra huset ved sjøen. Ved en tilfeldighet støter han på ekskona, en av døtrene og ett av barnebarna. Han blir med dem hjem på grilling. På veien reflekterer han en del over tilværelsens tunge tak.

Hva handler nå dette om? Et samliv som har gått i stå, et samliv som er over? Ja, på det konkrete planet så gjør det det. Men teksten hadde sjølsagt vært svært lite interessant om den ikke hadde fortalt oss noe mer allment enn som så. For vi kjenner oss igjen. Om ikke i parforholdet, så i hvert fall i det enkleste av livets faktum: At tida går, og at med det så endres våre forutsetninger. Ting ser svært annerledes ut for en 27-åring enn en 52-åring. Og de fleste av oss begynner å stille spørsmålet: Hvor ble alle disse årene av? Hvor ble det av livet? Alle drømmene?

Hilde Rød-Larsens roman kan virke enkel og banal, men er slett ikke det. Det er riktig nok luft mellom sidene og linjene, men det bidrar bare til at vi får anledning til å tenke, føle og til en viss grad lide med.

Jo, dette var en roman til ettertanke, en lavmælt roman om det aller viktigste i menneskenes liv – en roman om kjærligheten og dens vilkår.