Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Jeg treffer en av de gamle gutta, nå lokal tillitsvalgt innen HK. Han er senior på jobben, sliten, men trives sånn noenlunde. De yngre, derimot, får dårlig behandling. Svært mange av dem er innvandrere. En spurte om å få ta pappapermisjon og fikk til svar at han måtte bruke ferien!!

Omtrent på samme tid rykker arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ut i media og advarer mot at vi ikke må bli som Bahrain, med et A-lag og et B-lag i arbeidslivet. Hun har god dialog med fagbevegelsen og har helt sikkert fått høre mye om «hvor landet ligger».

Renhold er et kapittel for seg. Det neste som skjer er at man nedsetter et partssammensatt utvalg for å finne ut mer om sosial dumping i sjømatnæringen, på land og til sjøs. Og man har svært mye å svare for i offentlig sektor, som også skal gås etter i sømmene.

Regjeringen har gjort mye for å forhindre dumping av lønns- og arbeidsforhold. De iverksatte en handlingsplan i mai 2006, og handlingsplan 2 tre år senere. De har utarbeidet en strategi for anstendig arbeidsliv i andre land, og de har skjerpet tilsynenes sanksjonsmuligheter mot sosial dumping. ILO 94 er innført, som tar sikte på å sikre anstendige arbeids- og lønnsforhold i bedrifter som tar oppdrag for det offentlige.

Det har vært en omfattende prosess for å få dette igjennom, ofte i strid med politiske motstandere. FrP og Høyre har ofte stemt imot tiltakene. Likevel viser det seg at tiltakene ikke er tilstrekkelige. Riktignok er fagbevegelsen stor i Norge, i den forstand at et knapt flertall er organisert. Men det betyr at vi har godt over en million arbeidstakere som ikke er organisert.

En betydelig del av disse er utenlandske arbeidstakere, og stadig hører vi om de mest groteske forhold for disse menneskene. Gjennom kolleger og bekjente har de fleste av oss fått vite om forhold som vi knapt trodde eksisterte i fedrelandet. En rørlegger skulle gjøre en jobb i en restaurant og fant seks – syv vietnamesere sovende på kjøkkenet. Brannvesenet har avdekket uholdbare boforhold for polakker, og flere har omkommet i brann under slike omstendigheter.

Det fins eksempler på små utkantsamfunn, der jobber er satt ut til utenlandske firmaer med utenlandsk arbeidskraft. Arbeidsdagene er svært lange, og lønna langt under norsk tariff. Lokalsamfunnet kan bli avhengige av dem. Noen leier ut hybler og tjener penger på det. De tillitsvalgte, om slike fins, frykter kanskje avfolkning. De kan velge å holde tett om det de vet, av frykt for konsekvensene.

Vi liker å tro at regjeringen og LO ordner opp, at tiltakene er omfattende og gode nok. Så dukket det en arbeidslivsforsker opp i Dagsavisen her om dagen. Hun mener LO hviler på gamle laurbær, og at fagforeningene har mistet makt innen visse sektorer. Hun hevder fagforeningene lar arbeidsgiver sette dagsorden, og at definisjonsmakten ligger hos ledelsen. Kort sagt at fagforeningene mister innflytelse.

Alt dette trenger ikke å stemme, og bildet er helt sikkert variert. Men likevel er det verdt å lytte til. For fagbevegelsen er det hele tiden om å gjøre å fornye seg og være på hugget i kampen mot sosial dumping. Motkreftene er så sterke og fortsatt er det umulig å ha full oversikt over alt som skjer i arbeidslivet. Til syvende og sist står kampen om hele velferdssamfunnet. Skal det svekkes, eller skal vi slåss for å holde standarden oppe? Kort sagt: alle skal med.