Line Scheistrøen/LO-Aktuelt

linesch@lo-media.no

«Tory Scum – here we come! We will march on th. 26!»

Lørdag for tre uker siden i Manchester: Over 2000 demonstrerte i sentrumsgatene. Mot planlagte kutt i offentlig sektor. For å beholde arbeidsplasser, tilbud til barn og unge og velferd.

I den siste utgaven av LO-Aktuelt kan du lese om de tidligere industristedene Manchester og Salford, områder som rammes dramatisk at den konservative regjeringens omfattende innsparingsplaner spesielt for offentlig sektor.

Barn, unge, voksne, og eldre, studenter, ansatte i offentlig og privat sektor – ja, alle synes på en eller annen måte å bli merket av det som nå skjer i Storbritannia. Det kan handle om stengte ungdomsklubber, oppsigelser på jobben, økte studieavgifter, lavere barnetrygd, høyere pensjonsalder og dårligere pensjonsordninger.

Siden statsminister David Cameron la fram innsparingspakkene i oktober i fjor, ser det ut til at det – om så langsomt – begynner å gå opp for «mannen i gata» hva dette kan bety for han, kona og barna. De er innhentet av realitetene, ikke minst når kuttene begynner å komme lokalt. Og selv om enkelte så langt har savner sinnet og masse-protester, så kan det komme. Ja, flere frykter at det kan komme til konfrontasjon og opprør som man så på 80-tallet.

Mange vi møtte da vi var i Manchester-området vil marsjere i Londons gater i morgen. Britisk LO, TUC, håper at flere titalls tusen – ja det verserer tall opp mot 200 000 - skal delta under demonstrasjonen mot regjeringens planlagte kutt. De vil marsjere for alternativene; jobber, vekst og rettferdighet.

Den første landsomfattende demonstrasjonen er en forsmak på det som kan komme i Storbritannia. For nå er det slutt på å ringe Cameron i et håp om at han skal plukke opp telefonen. For det må tydeligvis kraftigere lut til hvis statsministeren skal lytte, ifølge LOs generalsekretær Brendan Barber.

«Vi okkuperer rådhuset! Vi går til generalstreik!» – ropte demonstrantene i Manchester for tre uker siden. Og britisk LO ser ikke ut til å være fremmed for å ta i bruk slike virkemidler. Allerede den siste uken har ansatte på universiteter over hele landet spontant aksjoner – lagt ned arbeidet – mot foreslåtte kutt i pensjoner. Studentene som selv må regne med dramatiske økninger i studieavgifter, støtter streikende lærere – selv om behovet for kunnskap er stort hos den oppvoksende generasjon.

Det er barn, unge – framtiden – kvinner, fattige og spesielt offentlig sektor som vil merke Camerons politikk.

Motstanderne, deriblant fagbevegelsen, mener at det kuttes for mye, for fort og vil ramme urettferdig. «Ingen» er derimot motstander av at «noe» må gjøres, til det er landets økonomi for skakk-kjørt.

Og det har så langt vært fagbevegelsen utfordring i forsøket i å samle en opinion mot Cameron, for det store flertall av befolkningen mener det ikke er noen vei utenom kutt – de tror ikke det er alternativer. Flertallet er derimot blitt overbevist om at kuttene er urettferdige og at det er en reell frykt for at landet vil oppleve en ny finanskrise. Stadig nevnes den store depresjonen på 1920-30 tallet og Thatcher-perioden på 80-tallet – med frykt i stemmene.

Når demonstrasjonstoget setter seg i bevegelsen i London i morgen formiddag er det en gryende bevegelse av ikke bare fagorganiserte, men også studentaktivister, representanter for den bedre stilte middelklasse, mamma og pappaer med barn, fredsaktivister, motstandere av bankbonuser, radikale politikere og mange flere grupper.

Britisk LO håper at det er starten på en folkebevegelse som kan samles om kun ett mål – det viktigste fremover: Fight the cuts.

Oppslutningen om morgendagens marsj vil gi en pekepinn om britisk fagbevegelse vil lykkes.