Tone Alm Andreassen og Knut Fossestøl

Fire år etter at de første Nav-kontorene åpnet, har kontorene knapt fått startet på denne oppgaven.

Hva er grunnen til at dette har tatt så lang tid? Og hvor er Nav-kontorene på vei? Det kan synes som om den oppgaven politikerne engang påla Nav, og som de ansatte trodde de skulle ta fatt på da reformen startet, igjen får oppmerksomhet. Men det er flere grunner til at den ikke har fått det før.

Den ene årsaken er knyttet til statlig styring, effektivitet og kontroll. Det som har dominert lokalkontorenes oppmerksomhet de første årene, har ikke vært hvordan man skulle organisere seg internt og samarbeide med andre og arbeidslivet for å få flere i arbeid og færre på trygd. I stedet har Nav vært opptatt av alt det de mente måtte være på plass før Nav-kontorene kunne jobbe mer helhetlig med brukerne.

For å effektivisere arbeidet med inntektssikringen opprettet Nav sentraliserte forvaltnings- og pensjonsenheter for trygdesaksbehandling. Dette skulle avlaste førstelinjen, bidra til bedre effektivitet og øke rettssikkerheten. I stedet økte saksbehandlingstidene og antallet ubehandlede saker. Dermed økte antallet henvendelser til Nav-kontorene fra brukere som ventet på vedtak og utbetalinger. Dermed måtte arbeidet med å få ned restansene og redusere saksbehandlingstidene få prioritet. Inntektssikring, ikke arbeid, fikk oppmerksomheten og ressursene.

Navs IKT-system skulle forbedres for å skape en felles plattform for informasjonsutveksling, effektivisere saksbehandlingen, øke kvaliteten på arbeidet og samtidig produsere statistikk som er nødvendig for å styre etaten. Stortinget hadde ikke bevilget penger til nytt IKT-system. De gamle systemene måtte beholdes, men forbedres. Dermed ble Nav-kontorene introdusert for stadig nye IKT-moduler og programmer som skulle forbedre og oversette mellom forskjellige systemer. Dermed har IKT-opplæring dominert kontorenes oppmerksomhet.

Både opprettelsen av forvaltningsenhetene og IKT-forbedringen kan være riktig og nødvendig for å nå reformens overordnede mål. Men fram til nå har de bidratt til at oppmerksomheten ute har vært vendt oppover og innover, mer enn utover mot brukere og samarbeidspartnere.

At man ikke er kommet lengre henger imidlertid ikke bare sammen med statlige styringstradisjoner. Det er ikke slik at hvis staten bare hadde latt Nav-kontorene være i fred, så ville man lokalt ha utviklet en ny og forbedret praksis. Utfordringene er også knyttet til de ansatte, og de faglige og kulturelle tradisjonene de har med seg. Disse tradisjonene har vært knyttet til forvaltningen av ulike lov- og regelverk, og sorteringen av brukerne under disse.

En viktig visjon bak reformen var at omfang og innretting på hjelpen skal være knyttet til bistandsbehov, og ikke til ytelsen du går på. Men lov- og regelverk kobler ytelse til brukeren med innsats fra Nav-kontoret. Den fleksible og tette oppfølgingen du kan få som deltaker i Kvalifiseringsprogrammet, får du bare hvis du er sosialklient, og ikke hvis du mottar arbeidsavklaringspenger. Slik er det selv om brukernes bistandsbehov, nå som tidligere, ikke følger lov- og regelverksgrensene, og selv om dette ikke stemmer overens med visjonene bak reformen.

Denne koblingen av regelverk, brukere og yrkesidentitet finnes også hos de ansatte. De ansatte, som hadde sine arbeidsområder inndelt i tråd med regelverkene, har sett det som nødvendig å beholde etablerte spesialiseringer, og har i verste fall skjermet seg fra nye oppgaver og ny læring. Men det er kontorer som i større grad enn andre, har klart å utvikle en ny yrkesrolle hvor brukeren i større grad står i sentrum.

Etter hvert som en del av de sentrale reformgrepene setter seg, de ansatte lærer å ta i bruk nye IKT-systemer og grensesnittet mot forvaltningsenhetene ikke byr på like store utfordringer som før, synes oppmerksomheten å vende tilbake til reformmålene. Innholdsreformen har bidratt til dette.

Arbeidsavklaringspengene slo sammen tre ytelser og regelverk til ett, og bidro til å forenkle arbeidet. Behovs- og arbeidsevnevurderingene bistår – i beste fall – veilederne på kontorene til å avgjøre bistandsbehov og arbeidsevne, og jobbe mer metodisk rundt brukerne. Mens Kvalifiseringsprogrammet har gitt veilederne et tiltak som kan bidra til individuelt tilpasset og helhetlig bistand. Her synes den sentrale styringen å bidra til at kontorene kan rette oppmerksomheten mot den helhetlige veiledningen og oppfølgingen av brukerne.

For hva innebærer det egentlig å jobbe helhetlig i forhold til personer med sammensatte bistandsbehov? Hvordan får vi samlet og koordinert den kompetansen som finnes på kontoret, slik at brukere med sammensatte behov får den bistanden de trenger? Hvordan får vi involvert og motivert brukerne i dette arbeidet? Hva vet vi egentlig om hvem brukerne er og hva de trenger? Og hvordan klarer vi å utløse de ressursene lokalt som trengs hos samarbeidspartnerne for å lykkes i dette?

Mange av disse spørsmålene kan og må besvares lokalt. Mye trenger man også bistand til fra sentralt hold. For eksempel: Hvilke tiltak virker for hvilke grupper, hvordan få spredd og tatt i bruk den kunnskapen som finnes, hvordan sikre kvaliteten på tiltakene, og hvordan utvikle en god matching mellom bruker og tiltak. Men denne styringen fra sentralt hold, må nødvendigvis være annerledes enn den tradisjonelle styringen knyttet til å tegne nye organisasjonskart, forbedre IKT-systemer eller kalibrere målstyringssystemet. Styringen må i større grad bestå i å gå i dialog med førstelinja og ta utgangspunkt i førstelinjas behov.

Mange av diskusjonene vil trolig fremdeles handle om Nav-reformen har vært for ambisiøs, om man har gått for fort fram, om forvaltningsenhetene var en god modell, om partnerskapet er en gunstig ordning, om innholdsreformen burde ha kommet før organisasjonsreformen, eller om kulturforskjellene er så store at Nav-reformen aldri skulle blitt gjennomført.

Dette er viktige spørsmål, og vi er ikke ferdig med å diskutere dem. Vi vil imidlertid understreke behovet for å fortsette det utviklingsarbeidet man lokalt har startet opp, og hvor innholdsreformen synes å gi en viktig stimulans for arbeidet videre. Dersom ting stabiliseres, ressurser føres tilbake til førstelinja og bistand fra overordnende i større grad handler om hvordan man lokalt kan rette fokuset mot oppgaven, så kan Nav-reformens visjoner endelig bli utprøvd i praksis og fokuset rettes mot brukerne. Da må imidlertid offentligheten, reformivrige politikere og byråkrater vise besinnelse knyttet til krav om nye store satsinger og endringer. I stedet må de Nav-ansatte få tid til å bli de veilederne og koordinatorene som reformen forespeilet. Da kan tiårsskiftet bli et veiskille for brukere med behov for helhetlige tjenester.

(Kronikken sto på trykk i LO-Aktuelt nr 6/2011)