Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Kan du tenke deg en politiker som vil gå inn for å fjerne formuen til velgerne sine? Naturligvis ikke. Det å bygge nok rimelige boliger til de som sliter med å få eget tak over hodet vil være galskap i et demokrati hvor flertallet tror de har vunnet boliglotteriet. Og spør du folk hva som er forskjell på Høyres og Arbeiderpartiets boligpolitikk, vil neppe noen kunne gi et godt svar. Det er tvilsomt om politikerne selv kan forklare forskjellen; om det da er noen. Derfor blir boligpolitikk ikke noe stort tema under den kommende valgkampen.

En av Dagens Næringslivs faste spaltister, Erling Dokk Holm, påpekte lørdag at det norske boligmarkedet snart kan feire 30 år som et deregulert marked. Noe av det første statsminister Kåre Willoch startet med da han kom til makten i 1981 var å slippe boligprisene fri. Ifølge Dokk Holm har boligprisene i snitt økt med 400 prosent fra 1993 til utgangen av 2010, mens byggekostnadene bare har steget med 80 prosent i den samme perioden.

Men selv for de som har klart å komme inn på boligmarkedet kan framtida bli vanskelig. Da vi kjøpte vår første blokkleighet på 80-tallet, hvor vi fremdeles bor, var vi helt avhengige av å få den fullfinansiert fra banken. Så fulgte en periode med renteeksplosjon og prisen på boligen sank som en stein. Mange ble i denne perioden gjeldsslaver og fikk sin økonomi ødelagt. Forsvinner jobb og inntekt i samme periode vil hverdagen og framtida bli helsvart. Dagens boligkrakk i USA og en rekke andre land viser hvor sårbart det er både for enkeltmennesker og for samfunnet å samle formue i noe som relativt raskt kan bli omtrent verdiløst. Norge er her spesielt utsatt fordi veldig mye av folks økonomi er knyttet opp mot boligen.

Slike betraktninger bekymrer i liten grad de mange som står boligløse eller må betale skyhøy leie. LO-sekretær Kristian Tangen har i dagens utgave av Dagsavisen et innlegg hvor han påpeker at ”forskjellen mellom de som eier en bolig og de som ikke eier er blitt større.” Hans og LOs hovedbudskap er å få på plass en boligpolitikk som sikrer alle tilgang på et sted å bo uavhengig av hva slags situasjon man befinner seg i. Og at terskelen for å kunne eie egen bolig må bli lavere.

Tangen kommer med flere gode forslag som kan bidra til en slik utvikling, blant annet lovpålagte boligplaner i alle kommuner. Og det er ikke mangel på ideer og konkrete løsninger som er utfordringen. Den politiske viljen til å sette boligpolitikk høyt på dagsorden er derimot helt fraværende. Det gjelder også en annen debatt som før eller siden må tas. Hvordan sikre velferdsstaten nok inntekter? Et åpenbart svar er gjennom boligskatt og eiendomsskatt. Eller kanskje høyere arveavgift på milliongevinster fra bolig?

Vi boligeiere kan ta det helt med ro. Så dumdristige politikere har vi ikke.