Tur til Thailand var bestilt. Tiden skulle brukes til å lese, reise og nyte livet. Isteden ble hun rammet av kreft og måtte tilbringe den siste tiden på sykehus. Mandag 4. april, om morgenen, ebbet livet hennes ut. Urettferdig og ufortjent. Hun ble 61 år gammel.

Liv hadde sine første 13 år i yrkeslivet hos porselenprodusenten Figgjo, som fabrikkarbeider og tillitsvalgt. Når hun var på reiser, i møter, eller middager, løftet hun som regel opp tallerken eller kruset for å sjekke hvor det var produsert. Dersom det ikke var Figgjo, eller en annen norsk produsent, nølte hun ikke med å gi klar beskjed til vertskapet. Ikke sjelden var serviset byttet ut innen neste besøk.

I 1980 ble hun valgt som forbundssekretær i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, som første valgte kvinne. Dette vervet hadde hun i ni år. Men det stoppet selvsagt ikke der. I 1993 ble hun valgt inn i LOs kongressvalgte ledelse som LO-sekretær. Har hadde hun sitt virke i 12 år. Og det mangler ikke på lovord for hennes innsats som topptillitsvalgt i LO.

Tidligere LO-leder Yngve Hågensen har sagt følgende: ”Liv er som poteten, som kan brukes til alt”. Liv var ikke bare ei som kunne ta på seg alle slags oppgaver, som poteten. Liv var også i sin barndom ekspert på å sette poteter for hånd, hjemme på gården i Undheim. Liv var en av ni søsken. Det var en streng oppvekst: Det var her hun tidlig modnet sin sterke rettferdighetssans. Hun er selv sitert på følgende: ”Hvis guttene i klassene forsøkte å mobbe andre, kunne jeg banke dem opp. Jeg var jo større enn dem

I 2001 var Liv tilbake som nestleder i sitt eget forbund. Hun fortsatte som nestleder i Industri Energi fra 2006, til hun gikk av under landsmøtet i oktober 2010. Liv har hatt en imponerende lang rekke med verv i fagbevegelsen og i andre styrende organer. Hun har sittet i styret i Arbeidsdirektoratet og i Arbeidstilsynet. Hun har vært statssekretær i Olje- og energidepartementet for Arbeiderpartiet. Liv ble i 2005 valgt til visepresident i ICEM, den globale fagorganisasjonen for kjemi- og energiansatte. Og hun ledet arbeidet med den nyopprettede Arthur Svenssons Internasjonale Pris for faglige rettigheter, verv hun fortsatt hadde.

Liv har tatt på seg alle de verv og oppgaver som fagbevegelsen har bedt henne om å ta på seg. Fordi det var sånn hun var. Hun var alltid og hele tiden en solid representant for fagbevegelsens verdier. Rettferdighet, ordentlighet og skikkelighet har alltid vært Liv sine rettesnorer. Som menneske og tillitsvalgt. Her hjemme og internasjonalt. Vi har mye å takke Liv for, det mennesket hun var, for den personligheten hun hadde og den innsatsen hun gjorde for norsk og internasjonal fagbevegelse.

Etter et langtog aktivt liv i fagbevegelsens tjeneste unnet vi alle, av hele våre hjerter, at Liv skulle få en lang, frisk og givende pensjonstilværelse. Hun hadde virkelig fortjent friperioden som nå stod på trappene, etter uttalige timer, dager, døgn, helger, måneder og år i møter, i forhandlinger og på internasjonale oppdrag. Derfor føles hennes borgang ekstra urettferdig og vemodig. Liv er verdig den gjeveste hedersbetegnelsen som kan komme fra grasrota: Liv var ”hel ved”. Hun hadde fortjent så mye mer. Fra dine venner og kollegaer i fagbevegelsen: Tusen takk for innsatsen. Farvel, Kamerat!

Leif Sande

Forbundsleder, Industri Energi