Rettighetenes filosofi
I tilknytning til Libya-konflikten har spørsmålet om legitimiteten av politiske handlinger i forholdet mellom suverene stater, blitt reist i sin fulle tyngde. FN resolusjon 1973 danner det legale grunnlag for den intervensjon som nå pågår i Libya.
Basis for denne resolusjonen er sagt å være det vi kaller «folkeretten». Dette er en kollektiv selvbestemmelsesrett for folkene som skal fungere ved siden av de individuelle menneskeretter. Men overordnet disse to rettigheter er menneskehetens rett til overlevelse. Stater som er det grunnleggende handlende subjekt i de mellomfolkelige forbindelser, må altså ikke foreta seg noe som kan sette menneskehetens rett til å overleve i fare. Selv om det at man ikke gjør noe, kan føre til at man må godta økonomiske og politiske systemer man ikke liker.
Som vi forstår er dette et komplekst system av rettigheter. Men en ting er å begrunne rettssystemets legitimitet i juridisk tenkning eller i moralske normer.
En ganske annen ting er å få det til å fungere.
Jeg vil hevde at det er bare en utvei fra slike vanskelige situasjoner – samtaler – med respekt for hver av deltakernes rett til å uttrykke seg. Den enighet man vil komme fram til etter militære handlinger, vil aldri kunne gi en ramme for framtidsrettede handlinger.
Jeg undres om vi ikke snart må få en mellomfolkelig samtale om et slikt prinsipp.
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 7/2010)
