Dagen etter at naboen stolt viste fram gryende krokus-knopper langs husveggen og hvor hun hadde plantet tulipanløker, forsvant sola. Minusgradene om natta kom tilbake. Lua og skjerfet som var lagt til side i klesskapet kom på plass igjen. Mannen med stokken (jeg vet ikke hva han heter) stilte på nytt på bussen med brodder under skoene. Han hadde også trodd på våren, men tok til vettet igjen. Snøen som hadde smeltet i plussgrader døgnet rundt og laget sildrende vårbekker langs og på veiene, frøs på utover kveldene og skapte ny utrygghet.

Først kom skyene og gjemte sola. Så kom sur trekk fra nord og gjenskapte småhutring, etterfulgt av snøfjon i lufta. De dødgressflekkene som hadde tint fram, hadde gitt håp og stadig bredere smil. Nå ble de atter dekket av et hvitt teppe som alltid avslører sin årstid.

Gjennom vinteren har det vært ekstragjester på husholdningsbudsjettet. Det har gått med en del meiseboller til de små fjærkledde, og ekornene har fått variert kosthold med mandler og hasselnøtter. Jeg var nok allerede i overgangen til å kutte dem fra budsjettet fram til høsten, men måtte bråsnu. Det verste er at denne overgangen har jeg følelsen av å ha opplevd før.

Vi er litt rare sånn, vi nordboere. Med så klare skiller mellom fire årstider er vi både vant til og innstilt på at vi kan bli lurt av våren hvert år, inntil flere ganger. Men vi vet også at den kommer til slutt. Og den kan komme brått, varmt og ganske grønt. Helt plutselig. Den varmer og gleder og viser hva smil i vinterfrosne fjes virkelig kan være. Vi vet det, men gleder oss som regel for tidlig – hvert eneste år.

Så mens vi venter på det virkelige øyeblikket, får vi mate fugler og ekorn og krysse fingrene for krokus og tulipaner. Det går nok som det pleier. Det ordner seg hver eneste vår.

OAO

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 7/2010)