Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

– Når du bor i verdens beste land og klager, da er det noe galt med deg, sa han og pekte på hodet sitt.

– Du klager ikke, sa han og nikket mot mannen ved siden av seg på benken. – Ikke du heller, sa han henvist til en annen svett kar. Begge ristet bekreftende på hodet og smilte. – Jeg har bodd 40 år i Norge. Alle får seg jobb hvis de bare vil. Vi bor i verdens beste land, ikke sant!

Seansen i badstua var ikke unik. I årevis har jeg lyttet til sytete nordlendinger, brautende vestlendinger og kravstore østlendinger som har latt det norske samfunnet få gjennomgå. Men de siste årene har andre stemmer overtatt. Nå er misfornøyde etniske nordmenn en sjeldenhet i varmen. Og selv om debatten kan være skarp og kritisk, bygger den ofte på en stolthet over å være en del av det norske samfunnet. I tillegg har gutta et perspektiv som ofte manglet tidligere. De vet hvor mye dårligere det er i sitt eget hjemland.

I denne utgaven av LO-Aktuelt forteller vi om det voksende antallet med tillitsvalgte i Norge som har en annen kulturell ballast enn den norske. De har oppdaget at den norske fagbevegelsen er en viktig demokratisk samfunnsaktør. Og at de gjennom et tillitsverv kan hjelpe andre både på arbeidsplassen og i hverdagen. De erfarer at samhold og fellesskap gir styrke; engasjement nytter. I 1. mai-toget vil de samle seg bak de samme parolene som andre norske fagorganiserte.

I arbeiderbevegelsens tidlige historie var kravet om åtte timers arbeidsdag en 1.mai-gjenganger. Det målet er overoppfylt. I dag er slagordet at «arbeid gir velferd». Diskusjonen i badstua dreide seg om muligheten til å få seg arbeid. Og det var liten tvil om at «arbeidslinja» var rotfestet hos de svette gutta. Utdanning og jobb, var veien inn i det norske samfunnet! Gjennom arbeidet bidro de til velferden og at Norge er blant verdens beste land å bo i. Men like viktig var det at jobben gjorde dem stolte over å være en del av det norske samfunnet og hva vi har oppnådd her nord.

Den stoltheten burde være en del av alle norske 1. mai-tog. Ikke som et forsvar eller en sovepute, men som en grunnleggende drivkraft for å bygge samfunnet videre.

(Lederartikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 8/2011)