Tone Alm Andreassen og Øystein Spjelkavik, Arbeidsforskningsinstituttet

Nav-reformens mål er at flere skal delta i arbeidslivet i stedet for å forsørges ved stønader fra det offentlige. Dette målet deler Norge med de andre europeiske landene. Mange land former inkluderingspolitikk rundt tanken om at arbeidsgiverne sitter med nøkkelen til å oppnå inkluderingsmålet. Målet om et inkluderende arbeidsliv har også arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i Norge sluttet seg til gjennom IA-avtalen.

Nav-reformen gir Nav-kontorene en rolle i inkluderingspolitikken – å få flere til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Det betyr at kontorene må jobbe mot arbeidsgiverne for å nå målet om flere i arbeid. Nav-kontorene har også oppgaver i arbeidsmarkedspolitikken. Nav skal bidra til et velfungerende arbeidsmarked og koble arbeidsgivernes etterspørsel med tilbudet av arbeidskraft. Når arbeidsgiverne trenger nye medarbeidere eller når de må nedbemanne og permittere, skal Nav kunne bidra.

Utfordringen for Nav er å møte både de behovene arbeidsgiverne har knyttet til produksjonen og den økonomiske verdiskapningen, og ivareta de oppgavene som er knyttet til målet om et inkluderende arbeidsliv. Nav-reformen og integreringen av trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialtjenesten kan betraktes som en mulighet til å se disse to oppgavene i sammenheng – å utnytte arbeidsmarkedskompetansen i inkluderingsarbeidet og åpne porten inn til arbeidslivet for de som står utenfor, og samtidig svare på arbeidsgivernes rekrutteringsbehov. Dette drøfter vi i vårt kapittel om arbeidsgiverarbeid i Nav-kontorene i boka «Nav ved et veiskille».

Sykefraværsoppfølgingen har vært prioritert, både fra sentralt hold og i Nav-kontorene. Mange av Nav-medarbeiderne vi har snakket med opplever at dialogmøtene er nyttige; vanskelige spørsmål kan tas opp, og det blir mulig å finne løsninger. Sykemeldingene og oppfølgingsplanene fra arbeidsgiverne gir Nav-medarbeiderne mulighet til å identifisere situasjoner der det er behov for ekstra innsats. Slik de Nav-ansatte beskriver sykemeldingsoppfølgingen foregår den ofte i en positiv atmosfære der alle parter leter etter muligheter for å legge forholdene til rette slik at den sykemeldte kan komme tilbake i jobb. I de tilfellene der arbeidsgiverne ikke jobber godt nok, kan Nav-kontorene hente argumenter i de forpliktelsene lovverket legger på arbeidsgiverne.

Det systematiske arbeidet for å identifisere og følge opp arbeidsgivere som Nav-kontorene mener burde jobbe bedre med sykefraværsoppfølging, får de imidlertid i liten grad gjort. Det burde ligge muligheter i å koble det individrettede og det systemrettede arbeidet i Nav, altså koble kunnskapen fra bistanden til den enkelte med bistanden til arbeidsgivernes IA-arbeid.

Mange av Nav-kontorene vi har hatt kontakt med, har ønsket å jobbe mer aktivt overfor arbeidslivet, for, som en leder sa: «Hvis vi ikke klarer å spille på lag med arbeidsgiverne, sitter vi her med brukerne våre.» Likevel er det en oppgave som har blitt nedprioritert fordi inntektssikring og ytelsessaksbehandling har tatt tiden og oppmerksomheten i de første årene av reformen. Som en medarbeider sa: «Før reiste jeg ut og fant løsninger sammen med bedriftene. Nå har jeg ikke tid. Jeg føler vi mister det sentrale her. Nav skulle jo handle om å få folk i arbeid.»

Mangel på tid har gjort at ansatte ved Nav-kontorene ikke har fått jobbet overfor arbeidslivet på de måtene og i det omfanget de hadde ønsket å få til. Medarbeiderne som skal følge opp arbeidsavklaringsprosessene, har ansvar for et høyt antall brukere, og da blir kontakten med den enkelte og arbeidsplassene svært begrenset. Nav-kontorene har ikke fått gjort det konkrete arbeidet med å finne og få tilrettelagt arbeidssituasjoner som gjør det mulig for mennesker å finne eller beholde en plass i arbeidslivet. Heller ikke følge opp og støtte både den enkelte og arbeidsgiverne slik at arbeidssituasjonen fungerer godt for alle parter. Det kan hende at reformens politiske ambisjoner om helhetlig bistand og tett oppfølging for å få flere i arbeid, ikke står i forhold til den bemanningen kontorene har.

Knapphet på tid og press på andre oppgaver kan også være en grunn til at Nav-kontorene ikke har jobbet så mye med å finne ut hvordan arbeidslivskunnskapen de sitter på kan utnyttes og utvikles. Derfor har de heller ikke lyktes med å prøve ut om det ligger potensialer i å koble inkluderingsoppgaver og rekrutteringsoppgaver.

I flere av Nav-kontorene vi har fulgt, ser vi at de som jobber med arbeidsmarkedsarbeidet og rekrutteringsoppgavene, er organisatorisk adskilt fra de som jobber med inkluderingsoppgavene og oppfølgingen av de som står utenfor eller i fare for å falle ut av arbeidslivet. Denne delingen medfører at noen av de ansatte arbeider med service overfor arbeidsgiverne, for eksempel i forhold til arbeidskraftbehovet, mens andre arbeider med personene som trenger adgang til arbeidslivet. Å koble disse har vist seg å være vanskelig.

Utfordringen er likevel ikke bare tidspress, men også en tenkning som noen medarbeidere har tatt med seg fra tidligere aetat: det å betjene arbeidsgivere er noe helt annet og kan ikke kombineres med det å finne plass i arbeidslivet for de som står utenfor eller er i fare for å falle ut. Og de personene som Nav skal formidle til arbeidsgivere som trenger nye medarbeidere skal kun være «ordinære» arbeidsledige og personer som lever opp til arbeidsgivernes umiddelbare krav. Det er som om man ikke tenker at også arbeidsgiverne kan være tjent med inkluderingspolitikken eller at også mennesker som har hatt problemer, likevel kan være god arbeidskraft i en arbeidssituasjon der forholdene er lagt til rette.

I 2005 startet aetat «Markedsløftet». Bakgrunnen var en erkjennelse av at god arbeidsgiverkontakt og kunnskap om arbeidsmarkedet er viktig for å lykkes med Nav-reformen. Formålet var å styrke arbeidsmarkedskunnskapen og arbeidsgiverkontakten i etaten. Dette var det altså behov for allerede i tidligere aetat. Slik sett kan ikke arbeidsgiverarbeidet i Nav-kontorene bare bygge på velutviklet arbeidsmarkedskompetanse og veletablerte arbeidsformer. Hvis Nav-reformens mål om at flere skal delta i arbeidslivet skal nås, trenger Nav-kontorene både å utvide sin arbeidslivskunnskap og utvikle ny praksis for å gjøre en god jobb.

(Kronikken sto på trykk i LO-Aktuelt nr 8/2011)