Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

970 kroner. Det var barnetrygden per måned for ett barn i 2001. Det er barnetrygden også i år. På ti år er ikke barnetrygden blitt kostnads- eller prisregulert. Hva verre er; det skjedde heller ikke i perioden 1995-2001, kan vi lese i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets egen oversikt om barnetrygdens historie.

970 kroner dekker så vidt bleieforbruket. En pakke Pampers betinger i dag en pris på kroner 79,90 på Rimi. 970 kroner holder ikke langt til et barn som stadig vokser fra sko og klær. Da er det heller ikke det minste rart at en stadig større andel barnefamilier havner i kategorien med vedvarende lav inntekt. For å snakke klarspråk; de er fattige.

Aller verst ut kommer enslige forsørgere. Enten vi bruker EUs lavinntektsdefinisjon (60 prosent av mediangjennomsnittet) eller OECDs (50 prosent) er andelen fattige barnefamilier og barn mellom 0 og 17 år blitt doblet fra 1997. Ifølge OECDs målemetode var andelen fattige barn gått opp fra 4 til 8 prosent. Med EUs metode er den økt fra 8 til 18 prosent.

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem med vedvarende lavinntekt, og står for det meste av økningen i antallet økonomisk utsatte barn fra 2004 til 2009. Årsaken er ofte en kombinasjon av barnerike familier og svak yrkestilknytning hos foreldrene. Drøyt 43 prosent av barna i lavinntektsgruppen har innvandret til Norge, eller er født her i landet av foreldre som har innvandret.

Vi finner dem ofte i de kommunale boligblokkene i Oslo øst. Dette er barn med foreldre som ikke har råd til å utstyre barna med ski, skøyter eller annet som trengs til en aktivitetsdag på skolen. Det er barn som går i brukte klær kjøpt i poser på loppemarked. Det er barn som sjelden eller aldri blir invitert i bursdagsfest fordi deres mulighet til å invitere klassevenner tilbake ikke eksisterer der familien består av seks personer og bor i en toroms. Et av mine egne voksne barn er lærer og har mange slike elever i klassen i Oslo indre øst.

Hva som skal til for å fjerne barnefattigdommen har lenge vært diskutert, uten å finne et opplagt svar. For ti år siden utgjorde kontantstøtten 3 milliarder kroner, nå går det ut 1,4 milliarder kroner i kontantstøtte. Familier med innvandrerbakgrunn er overrepresentert også i denne kategorien; en av tre kontantstøttemottakere har innvandrerbakgrunn. Men kontantstøtten er en dårlig løsning både for barna og familiene deres i det lange løp. Barn fra innvandrerbakgrunn holdes på denne borte fra barnehagen og lærer ikke norsk godt nok til skolestart. Og mange innvandrerkvinner blir stående utenfor arbeidslivet i altfor lang tid.

Å behovsprøve barnetrygden ville gitt størst fordelingseffekt. Så lenge regjeringer av ulik farge holder fast ved prinsippet om at barnetrygden er universell, at den skal være lik for fattig og for rik, så er det størrelsen man må gjøre noe med. Barnetrygden må derfor økes med atskillige hundrelapper om det skal monne etter alle år med underregulering. Vi kan ikke fortsette med en utvikling som går i revers. Byråkratene i Finansdepartementet vil garantert finne en ordning som beskatter de rike barnetrygdmottakerne noe mer og vi andre som gjerne bidrar til fellesskapet.