Av Odd Holtenes Andreassen

Det er spennende å søke fram til den mer og mer innfløkte vev mellom samfunn og menneskenes erkjennelse. Og da spiller vitenskap en sentral rolle.

Hvordan vokste «vitenskapen» fram og hvilken betydning fikk den i de ulike samfunnsformer menneskene har gjennomlevd?

Vitenskap som erkjennelsesinstrument eller erkjennelsesinstitusjon er gammel. Men å definere hva vitenskap er, vil antakelig være meget vanskelig. Vitenskapen er blitt så tett vevd inn i mange andre samfunnsvirksomheter – fra økonomi og politikk til estetikk (kunst) og etikk (moralske spørsmål). Ikke minst kunsten var i menneskehetens «barndom» grunnlaget for vitenskapen. Kunsten er antakelig menneskets første famlende forsøk på å finne fram til svar på de samme spørsmål vi strever med. Hulemaleriene og helleristningene er eksempler på det. Mennesket har alltid stilt spørsmål til vår eksistens – hvor kommer vi fra, hva er meningen med det hele, hva er det vi kaller Gud? Er vi en del av naturen og hvordan er det bånd som knytter oss til naturen og hvordan «snakker» naturen til oss? Det er kanskje vitenskapens største oppgave i dag, å få oss til å forstå naturens språk.

Jeg kan ikke annet enn undres om vi forstår dette?

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9-2011)