Av Svenn A. Nielsen, leder helse- og omsorgskomiteen i Tromsø og skribent

Unnskyld? Hørte ikke? Du snakker om Porten til Ishavet? Om byen med Ølhallen og Rorbua. Med verdens mest populære filmfestival. Vennskapsby med Gaza og hjemby for Mads Gilbert og Ole D. Mjøs, begge like fredselskende, selv om Gilbert godt kan tenke seg litt revolusjon og bangbang før freden bryter ut i arbeiderparadiset.

Det er Tromsø du snakker om? Kafébyen. Utelivsbyen. Byen alle lengter tilbake til? Nordlysets hjemby?

Jo, jo, jo jo, men det er en drittby. Særlig nå like før 17. mai. Nå når våren løfter trolldomskåpen, som det står i bysangen, og: nå når solen tiner opp vår øy!

Der traff du spikeren på hodet, nemlig. Tiner opp og tiner frem. All vår dritt. Alt vi har kastet fra oss av plast og skitt, kebabinnpakninger med og uten rester, sigaretter, snusbager. Alt som bare ble så velsignet borte under den uskyldsrene hvite vinterflaten. Nå kommer de for en dag alle våre synder, og kan verken skjule for Gud eller hvermann.

Nå ligger knuste ølglass og skvalper i sølepyttene ved de gjestmilde utesteder. Sneipene er i vårbløyta blitt til en brunlig seig og uappetittlig pasta.

I denne byen kan du ikke lure deg bak et tre i Kirkeparken og slå lens uten å få 3 000 kroner i bot. Men du kan spytte snus og tyggegummi, knuse glass og kaste sneiper uten fare for den aller minste konsekvens.

Når våren nå lager trolldom og på magisk vis avslører triksene fra i vinter, er byen en drittby.

Kanskje finnes det flere drittbyer? Merkelig om det ikke er slik. Merkelig også at de samme menneskene som kastet, spyttet og knuste nå roper at kommunen må komme og rydde opp. Kommunen er synderen som ikke sørger for at byen er pen og ren. Og de som roper høyest er de som klager mest over skatter og avgifter.

Så er det vel fra kultur- og sykehjemsbudsjettene pengene må hentes om byen igjen skal fremstå som presentabel på nasjonaldagen.

Hadde ikke vi bestemt at forurenseren skal betale? Nei, det gjaldt bare CO2, og dermed kaster vi alt fra brukte bleier til sneiper, tyggegummi og brusbokser rett ut av bilvinduet.

Søppelbøttene står med 20 meters mellomrom i hele sentrum, men de er usynlige, har jeg forstått. I de anonyme spaltene der redaktøransvaret har forvitret og der kjente størrelser som Tussi, Knoll og Tott og AkkOVE bedriver såkalt public journalism, ropes det på flere søppelspann, og at de må males i sterkere farger. Ellers er det jo ingen som ser dem.

Jeg tror ikke Ishavsbyen er alene, og jeg tror ikke vi får bukt med svineriet før det settes makt bak kravet: Vi vil ha rene byer. Vi vil ha steinheller og asfalt under føttene, ikke tyggegummi og snusballer. Ei skikkelig bot, som når du pisser i parken, hadde vært OK. Da kunne vi iført oss bunad og sunget «Ja vi elsker dette landet» med om mulig enda sterkere innlevelse. Og om ikke alle tonene var like rene, ville i alle fall gatene være det.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9-2011)