Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Ikke uventet viser undersøkelsen at seniorpolitiske tiltak treffer noen grupper bedre enn andre. De som innehar de mest slitsomme yrker innen industri og pleie- og omsorg har ikke blitt hjulpet vesentlig av det som har blitt satt inn foreløpig. Arbeidstakere med god utdanning og selvstendige jobber arbeider ofte ut over 62 år, samtidig som de får goder i form av mer fritid og i noen tilfeller full lønn for kortere arbeidsuke.

Nå er det ingen målsetting å ta fra sistnevnte gruppe disse godene. En reportasje fra Bærum kommune i siste nr av LO-Aktuelt viser for eksempel at svært mange jobber langt ut over 62 år med 80 prosent jobb til 100 prosent lønn, også folk lenger ned i systemet. Fagforbundet lokalt har regnet ut at det er en vinn – vinn situasjon, der alle tjener på ordningen, både de ansatte, kommunen og trygdesystemet. Lavere summer til sykepenger og sparte AFP-utgifter er med i dette regnestykket, som sikkert vil være omstridt.

Det store poenget er at slitere i pleie- og omsorg og industri ikke blir truffet av tiltakene. Fafo-forsker Tove Midtsundstad sier til LO-Aktuelt at man skulle tro seniorpolitiske tiltak ville kompensere for manglende innretning mot disse gruppene i pensjonsreformen. Det skal lønne seg å arbeide og de som lever lengst får mest kroner igjen fra den reformen. De med høyest utdanning og selvstendige jobber har best helse og lever lengst.

Dermed er det behov for tilrettelegging og spesifikke tiltak som treffer grupper som hjelpepleiere på sykehjem. Forskerne sier det slik: «Man skulle anta at tiltak og virkemidler for å forhindre tidligpensjonering vil variere mellom yrkesgrupper, bransjer og næringer. Det gjør de imidlertid i liten grad».

Det hjelper lite å sette inn tiltak etter fylte 62 år for yrkesgrupper som i stor grad uføretrygdes før fylte 60. Tiltakene må settes inn langt tidligere for folk som sliter med helseplager i jobben. Økt grunnbemanning vil hjelpe i mange tilfeller. Mange virksomheter har vansker med å skaffe vikarer når folk er syke. Dermed blir belastningen på de som blir igjen for store. I neste omgang blir de sykemeldt og så er man inne i en ond sirkel. Det er da økt grunnbemanning også kan lønne seg økonomisk.

Det er gode erfaringer med ekstra ferie og redusert arbeidstid til samme lønn, men i fysisk slitsomme yrker bør tiltakene settes inn tidligere. Dessuten bør arbeidsgiverne bruke en del tankevirksomhet på å finne fram til hva arbeidstakere kan gjøre av lettere arbeid. Det viser seg at det er mangel på gode alternativer her, også ved gradert sykemelding.

I fortsettelsen er grunnleggende spørsmål som å forsvare normalarbeidsdagen viktig. Gode arbeidsforhold for folk over 55 år er ikke bare spørsmål om seniorpolitikk, men om akseptable arbeidsforhold gjennom et 40 års løp. Derfor er det også viktig for LO å hindre at arbeidstidsordninger kun legges opp på arbeidsgivers premisser. Fagbevegelsens kunnskap og innflytelse på arbeidstidsordninger og konkrete tiltak er en klar forutsetning for bedre forhold for seniorene i arbeidslivet.