Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

For snart to år siden flyttet jeg ut i skogen – i grønne og frodige omgivelser med et rikt fugle- og dyreliv. Det er et yndet turområde som brukes av veloppdragne og pene mennesker som tar med seg søpla si hjem og ikke etterlater den i det grønne. På det området er tilstanden uforandret etter to år, og det gleder både mitt eget og sikkert mange andres hjerter.

Det eneste skår i gleden da jeg flyttet var oppdagelsen av at vi fortsatt har en infrastruktur som varierer litt for mye avhengig av hvor man bosetter seg i samfunnet vårt. Jeg kom fra en av de to beste kommunene i landet når det gjelder kildesortering og gjenvinning av alt tenkelig søppel. I flere år hadde det gått sport i å levere glass og metall i nære og lokale containere, farlig avfall på et sted som kunne håndtere alt, skille papir og husholdningsavfall i hver sin container, samle husholdningsplast i egne sekker og alt matavfall i egnede grønne plastposer for gjenvinning. Hageavfall kunne leveres gratis til et eget anlegg, som belønnet innsatsen med å dele gratis matjord ut igjen til oss alle. Alt dette ga en god følelse.

Og det jeg oppdaget i min nye kommune for to år tilbake var mangelen på alt ovennevnte. Naboene mine forsto ikke forskjellen på grønne og svarte lokk på søppeltrallene. Der havnet matavfall, glass og metall, papir, plastslanger, en utslitt trehjulssykkel, en gammel TV og alt tenkelig avfall i den trallen som sto nærmest søppelavsenderen. I forundring nevnte jeg det på generalforsamlingen i borettslaget. Forklaringen var: kommunen vi bor i har kildesortering og gjenvinning på snakkestadiet, men er ikke helt i mål. Skuffende, men altså en del av den varierte norske kommunehverdagen.

Ett år senere har vi fått samme svar på generalforsamlingen. Saken er fortsatt på planleggingsstadiet. Underveis har den borgerlig styrte kommunen i kjent praksis hatt søppelhentingen ute på anbud. Og det har gitt resultater: Mandag før påske forble søpla uavhentet. Da det samme skjedde også etter påske, var problemet allerede overfylte containere med gapende lokk. Etter en klage fra borettslaget ble containerne tømt. Men det var nok bare et blaff, for i etterkant har vi hatt ytterligere tre mandager uten avhenting av avfall. Noe begynner å bli prekært der ute i skogen.

Så, endelig forrige dagen, fikk vi et slags svar: Kommunen har sagt opp avtalen med det private firmaet som har hatt ansvar for avfallshentingen, fordi antall klager hadde økt fortløpende. Avtaleoppsigelsen gjelder i ytterligere fire nabokommuner og må både svi og smerte for den oppsagte syndebukken.

Så langt, så vel, men likevel føler jeg meg uvel. Hva nå? Blir det en ny anbudsrunde der laveste pris blir avgjørende? Hadde det kanskje vært en idé om de fem kommunene sammen kunne danne et eget selskap som får totalansvar for avfallshåndteringen? Kunne det være en idé på den måten å ta tilbake kontrollen over en av de mange viktige oppgaver kommunene har – å få trygghet og struktur på håndtering av søpla? Ta en studietur til Napoli og lær hvordan det IKKE skal håndteres. Imens venter vi på et lite under der ute i det foreløpig grønne…