Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Det mest fundamentale skillet i arbeidslivet går mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Sånn har det alltid vært, sånn er det i dag.

Karl Marx bygde hele sin kritikk av kapitalismen på forskjellen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, eller arbeid og kapital som han også kalte det.

Organiseringen av norsk arbeider- og fagbevegelse, og forståelsen av denne organiseringen, springer ut av forskjellen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

Også Arbeidsmiljøloven (AML) av 1977, med alle sine seinere revideringer, er tuftet på skillet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er ikke med lett hjerte norske arbeidsgivere har gitt fra seg så mye av styringsretten som de har etter den nyeste versjonen av AML. Det bare virker sånn i arbeidsgivernes festtaler.

For de samme arbeidsgiverne reddes av at AML er en lov som i likhet med for eksempel opphavsrettsloven er relativt svak når det gjelder å gjøre lovbryter ansvarlig for sine handlinger. Riktignok står det klart i AML at det er arbeidsgiver som er ansvarlig for et godt arbeidsmiljø, men Magnus Marsdal i Manifest Analyse har et godt poeng når han etterlyser den strafferettslige håndhevingen av brudd på AML. For så lenge det ikke får noen konsekvenser å bryte loven, så gjør arbeidsgiver både her og der sjølsagt det. Noen til og med uten å rødme av skam.

Forskning viser at når det kommer til utviklingen av arbeidsmiljøet i norske bedrifter og foretak, så er det en stor ulikhet i virkelighetsoppfatningen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det viser seg at de kan være relativt enige om utfordringene (eller problemene, som vi sa i gamle dager), men vektlegger ulike syn og perspektiver på hva som er løsningene. Og blir arbeidstaker og arbeidsgiver mot formodning enige om løsninger, er de sjelden eller aldri enige om årsakene.

Jeg har ikke glemt det særnorske trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og myndigheter. Dette fungerer på sitt vis, men det rokker ikke ved det faktum at det er en vesentlig forskjell på arbeidstaker og arbeidsgiver. Ikke bare i lønn, men framfor alt i synet på det meste av hva som foregår i arbeidslivet – HMS inkludert.

Ta for eksempel følgende sjekkpunkter for et godt arbeidsmiljø: Forutsigbarhet, høy grad av kontroll, anerkjennelse, realistisk arbeidspress, samsvar mellom innsats og verdsetting, klare tilbakemeldinger, entydig og positiv kommunikasjon, høy grad av trivsel – er arbeidstakere og arbeidsgiver på din arbeidsplass enige om hva som skal til for å få til dette? Jeg vedder et flaxlodd på at svaret er nei.

Og denne uenigheten bør ikke overraske noen. For forebyggende HMS-arbeid forstås av arbeidsgiverne oftest som en utgiftspost.med løpende regninger de ikke betaler om de ikke er sikre på at det gir resultater. Og da helst økonomiske resultater. Det er med arbeidsgivere som med politikere. Også politikerne ser nytten (særlig den økonomiske nytten) av forebyggende arbeid, men det er vanskelig å bevilge penger til forebygging om finansministeren sier at pengene ikke er der. Eller er der, men ikke skal brukes.

En ting ser det imidlertid ut til at arbeidstaker og arbeidsgiver er relativt enige om når det gjelder HMS, nemlig at det er svært viktig å ha gode ledere om arbeidsmiljøet skal bli godt.

Under Arbeidsmiljødagene i Trondheim møttes 24.mai Børre Pettersen, tidligere Hovedverneombud i LO og mangeårig industrileder Gerhard Heiberg, the best olympic ever (sjefen for OL på Lillehammer i 1994). De snakket om ledelse i arbeidslivet før, nå og i morgen – og var forbløffende og rørende enige.

Ledere må ha autoritet, men ikke være autoritære. Da må autoriteten være ekte, mente Pettersen. Som leder må du være ydmyk og villig til å lytte til hvordan du virker på dine ansatte. Det er de menneskelige egenskapene du har og viser som leder som betyr noe også i framtidas ledelse, mente Heiberg. Og Pettersen nikket. Forskjellene mellom hva de to herrene mente var minimale.

Men så snakket de heller ikke om forskjellene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.