Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Ifølge Aftenposten jobber en arbeidsgruppe på spreng med framtidas politikk på dette feltet.

På spreng jobbet kanskje ikke Stoltenberg-utvalget, men det leverte i hvert fall sist sommer en del anbefalinger om ny narkopolitikk. Disse bygde på det såkalte Portugal-systemet, det vil si at narkotikabruken er avkriminalisert og brukerne får oppfølging og blir behandlet som pasienter i nemnder. For orden skyld: Jeg snakker om utvalget som ble ledet av Thorvald Stoltenberg, ikke sønnen Jens. Eller dattera Nini. Skjønt, det er grunn til å tro at de har god peiling alle tre.

Sistnevnte har som kjent i lang tid stått fram som narkotikabruker og er tilhenger av avkriminalisering av bruk – men ikke av salg. Nini er for øvrig også skeptisk til kriminalomsorgens nye rusmestringsenheter i fengslene, ett av Knut Storbergets mange hjertebarn. Hun peker på den spesielle dobbeltrollen fengselsbetjentene i et fengsel har, at de både skal være voktere og hjelpere, og tror dette kan være problematisk for de hjelpetrengende – altså narkotikabrukerne.

Jeg deler Nini Stoltenbergs skepsis sjøl om det er viktig å presisere at det er flere enn fengselsbetjenter som jobber med fangene på rusmestringsenhetene, blant annet sosionomer og miljøterapeuter med solid sosialfaglig bakgrunn og mye ruskompetanse. Og fengselsbetjentene: de er ikke dumme de heller.

Men det er en utfordring å drive behandling av narkotikabrukere i et fengsel. Noen mener riktig nok at fengslet er et svært egnet sted for denne type terapi fordi fangene ikke kan flykte eller har minimale muligheter til å ruse seg under behandlingen. Synspunktet kan virke logisk, men rusbehandling i et fengsel blir likevel en form for tvangsbehandling. Og effekten av tvangsbehandling er det flere ulike syn på innen rusomsorgen.

Storberget er tilhenger av en reaksjon på narkotikabruk siden denne er ulovlig, men han ser at fengsel ikke nødvendigvis er den reaksjonsformen som virker best. Han vil ikke avkriminalisere, men mener at alternative reaksjoner til fengselsstraff kan være en farbar vei å gå. Han har med andre ord begynt å smøre skia, han er på glid.

Nå vokser imidlertid ikke soningsalternativene til fengselsstraffer for narkotikabrukere på trær i ett av verdens rikeste land. Derfor, og sikkert også av flere grunner, lager justisministeren noen soningsarenaer innenfor murene og kaller dem rusmestringsenheter. Og forventer resultater. Blant annet nykterhet og endret livsførsel.

Et fengsel er for fangene ikke et godt sted å være, det er ikke derfor de er der. Grunnen er faktisk tvert om: det er et sted ingen søker seg frivillig til. Sånne omgivelser er ikke ideelle for å legge jointen eller sprøyta på hylla – eller ta skjea i en annen hand.

Narkotika er som kjent et rusmiddel. Og ruse seg er noe mange gjør for å flykte fra noe. Når du sitter i fengsel er noe av det du tenker aller mest på nettopp å flykte fra hele greia, flykta fra alt som er vondt og jævlig. I et fengsel er det ikke overskudd på positiv psykologi. Hvem er motiverte for å bli narkotikafrie under sånne forhold?

Nei, Storberget bør heller bruke de pengene som går til rusmestringsenheter i fengslene til å bemanne fengslene tilstrekkelig sånn at de fangene som sitter der får noen ansatte å snakke med når de sliter som verst. Kriminalomsorg, kalles visst det.

Så kan en annen statsråd ta seg av de midlene som bør gå til rusomsorgen. For den bør foregå utenfor fengselsmurene.