Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Dagbladet trykket lørdag 21. mai en du-journalistisk artikkel med tittelen «Hvor ofte krangler du med partneren?». Der framgikk det at uenighet om pengebruk, huslige gjøremål og snorking toppet lista over hva som utløser krangelen. Det sto ikke et ord om hvordan disse kranglene oppleves av barna deres. Men Dagbladet er ikke aleine om denne tausheten.

For barn som er vitner til vold snakkes det lite om i offentligheten. Per Isdal, psykolog og en av våre fremste voldsforskere, viser til at hva som skjer i familien hører til privatlivets fred og at familievold berører spørsmål om skyld og lojalitet. Ubehaget i familien er det rett og slett vanskelig å snakke om.

Likevel er temaet nærmest et tabu og fortsatt forbundet med mye skam. Det skyves ofte under teppet. Heller ikke de som veit om volden, men ikke er direkte involvert, er like flinke til å varsle barnevern eller andre relevante instanser.

Vold har tradisjonelt har vært en rettighet knyttet til mannsrollen. Fram til 1868 var det tillatt for en ektemann fysisk å avstraffe sin kone, og fram til 1972 hadde foreldre i Norge den samme rett i forhold til sine barn. Da Norge i 1972 vedtok en lov som forbød all bruk av fysisk vold mot barn, var vi det andre landet i verden som gjorde dette. I dag fastslår FNs barnekonvensjon at frihet fra vold skal være en barnerettighet.

Isdal mener all atferd i prinsippet er tillært og kan avlæres eller re-læres. Et ensidig korstog mot volden, i form av krav om økte straffer og mer effektivt politi og rettsapparat, vil ifølge psykologen virke mot sin hensikt.

Den klart viktigste enkeltårsak til individers voldsutøvelse er at de selv har opplevd vold som barn, enten som offer eller som observatør. For det er markert høyere sannsynlighet for at mennesker som har blitt utsatt for vold som barn, selv skal utsette sine barn for det samme.

Familievolden er ikke noe som kan ses isolert fra det samfunnet vi lever i. De samfunn som har størst forskjell mellom fattig og rik, er også de samfunn der vi finner mest vold.

Skadevirkningene til barn som er vitner til vold kan være aggresjon og ulydig atferd, eller angst, depresjon og skyldfølelse. Post traumatisk stress lidelse (PTSD) er heller ingen sjelden konsekvens.

Isdal mener volden i stor grad er resultat av hvordan vi organiserer våre samfunn kombinert med hvordan vi oppdrar våre barn. Han mener at alle forskjeller i makt eller skjevhet i fordeling av muligheter og rettigheter er en risikofaktor for vold. Han ønsker seg et samfunn der ungdom har valg og muligheter til å realisere seg sjøl og sine ressurser. Vi bør være særlig bekymret for en kommersiell kultur som fremelsker vinnere og ytre vellykkethet, mener han.

Fins det da ikke håp? Jo, det gjør det. Ifølge Isdal og undertegnede finnes det håp fordi forståelse, opplysning, bevisstgjøring og kunnskap er sterkere våpen enn sverd og kanoner.

Likevel vil nok vold alltid eksistere. Og dermed også den volden som rammer barn. Det beste vi kan håpe på er at det blir mindre av den. Og at den som fins, gir mindre skadevirkninger.

Interesserte som vil lese mer om dette kan lese min artikkel «Snakk om volden» i Fontene nr. 7.