Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Alle de seks partiene som deltok i regjeringsforhandlingene, fra Samlingspartiet på høyresiden til Vänsterförbundet – SVs søsterparti, gikk inn for en politikk som skal utjevne inntektsforskjellene i landet. Dette ønsket var et klart budskap fra velgerne.

Finland opparbeidet seg et betydelig underskudd i statsfinansene da finanskrisen slo inn i 2008 og den eksportavhengige økonomien ble hardt rammet. BNP sank med over 8 prosent. Regjeringen Vanhanens stimulanspakke for å møte krisen hjalp bare de som fortsatt hadde en jobb. Inntektsforskjellene økte og staten havnet i en gjeldsspiral som nå må stanses. Regjeringsprogrammet inneholder en bindende klausul om at den økonomiske politikken må strammes inn, dersom målet om redusert statsgjeld ikke oppfylles.

Hullet i statskassen, det såkalte holdbarhetsgapet, er definert til 2,5 milliarder euro (20 milliarder kroner). Påtroppende statsminister Jyrki Katainen (Samlingspartiet) valgte å møte sin nye regjeringskollega, finansminister Jutta Urpilainen fra sosialdemokratene halvveis. Halvparten av dette beløpet skal dekkes inn med nedskjæringer. Overføringene til kommunene vil bli redusert betydelig, da en forestående sammenslåing av småkommuner ligger i kortene. Den andre halvparten skal hentes inn gjennom skattepolitikken. Skatt på arbeid blir ikke skjerpet, men skatt på kapitalinntekter øker og blir progressiv. Momsen røres heller ikke, men avgiftene øker for alt som er usunt – tobakk, alkohol og sukker – og dårlig for miljøet.

Regjeringsprogrammet innebærer en tydelig inntektsoverføring til lavinntektsgruppene, de arbeidsledige og de fattige i samfunnet, og for å bekjempe arbeidsledigheten blant unge. Det innføres en garanti for at unge under 25 år og nyutdannede under 30 får arbeid innen tre måneder etter at de er blitt ferdige eller arbeidsledige. For å skape nye arbeidsplasser skal det satses på kompetanse, på økt foredlingsverdi av egne ressurser og på eksport.

I motsetning til den tidligere senterpartiledede regjeringen løfter regnbuekoalisjonen fram samarbeidet med partene i arbeidslivet. Alle spørsmål som gjelder arbeidslivet skal utredes sammen med arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Nye tiltak for å bekjempe den svarte økonomien er beskrevet. Og ny arbeidsminister blir Lauri Ihalainen, leder i finsk LO i årene 1990-2009.

Av andre punkter verdt å nevne i regjeringsprogrammet er at ingen nye tillatelser til kjernekraftutbygging vil bli bevilget i regjeringsperioden. For partiet De Gröna og Vänsterförbundet var denne saken et «must». NATO-medlemskap vil heller ikke bli aktuelt i de nærmeste fire årene.

De langvarige forhandlingene om en felles regjeringsplattform har utløst en betimelig debatt om den finske konsensuspolitikken. Det er ikke første gang at partilederne på høyre- og venstresiden i etterkant av et valg må sette seg langt unna medienes kritiske søkelys og snakke seg sammen. Pragmatismen kan gå for langt, de ideologiske forskjeller slipes ned og politikken blir utvannet. Blokk og allianser, som i Sverige og Norge, i forkant av valget etterlyses.

Ett er sikkert: Sannfinländarna som gjorde et brakvalg vil under de neste fire årene vokse i sin rolle som ledende opposisjonsparti. Deres kompromissløse EU-motstand, uttalte fremmedfrykt og populistiske tilnærming til politiske dilemmaer vil samle de misfornøyde velgerne. I går avsluttet partiet sin kongress der gjestene kom fra blant annet britiske Independence Party, italienske Lega Nord og Dansk Folkeparti.

Det sier alt. Heldigvis inngår ikke Sannfinländarna i den nye regjeringen.