Odd Holtenes Andreassen

Det er fullt forståelig når man ser på de fremskritt (en «fetisch» er noe som blir dyrket). Alt kan løses bare det er underlagt «vitenskapens» magiske kraft. Og ingen ting kan godtas dersom det ikke kan «vitenskapelig bevises». Egentlig er dette siste et uttrykk som er meget «uvitenskapelig» dersom vi «i vitenskapens navn» må forlate det selvsikre og være åpne for ny viten og ikke minst nye metoder. Noe som vi faktisk er tvunget til – i kraft av vitenskapens grunnleggende prinsipp

Men er det så sikkert at vitenskapen løser alle spørsmål menneskene stiller – ikke minst til seg selv?

Jeg er ikke sikker på det. Jeg har et magasin liggende foran meg. «Vitenskap og fornuft» heter det. Ganske interessant – ikke sant. Men hva er så fornuft? Kanskje kunsten kan være et bedre instrument for å forstå fornuften – i de virkelig store spørsmål?

Jeg skal fortelle dere hvordan den samiske poeten Nils-Aslak Valkeapää ser på dette i diktverket: «Vindens veier»:

«Jeg vet nok

Jeg burde snakke

Visdomsord

Men hvem skulle da se

Underet i de små blomstene»

Ja, dersom du har gått i skogen – kanskje især en tidlig vårdag – så vil du forstå dette budskapet. Bedre enn Einsteins E= MC2.

Som forteller deg at energi er lik massen multiplisert med lysets hastighet i annen potens.

Men om du tenker deg om så sier også dette noe om livets mysterier.

Er vitenskap en ideologi som vi bruker fordi vi ikke vet, men bare aner?

Jeg undres!