Christina Halvorsen

christina.halvorsen@anb.no

Det er konklusjonen fra forskere ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS). De har på oppdrag fra Helsedirektoratet gjort en undersøkelse av kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner, og undersøkt dette arbeidet i åtte norske kommuner.

– Det legges ned mye arbeid i planene, men de har ikke den store og merkbare påvirkningen på rusmiddelpolitikken i kommunene, sier forsker Bergljot Baklien ved SIRUS.

Blir borte i politikken

Kommunene er oppfordret til å ha en rusmiddelpolitisk handlingsplan fra sentrale myndigheter. Knapt tre fjerdedeler har slike handlingsplaner, ifølge Baklien.

Målet med å jobbe fram slike rusmiddelpolitiske handlingsplaner i kommunene er å tenke helhetlig og ta innover seg de nasjonale målene og strategiene for rusmiddelpolitikken, påpeker Baklien.

– Dette betyr ofte forebygging, å redusere antallet russkader og å ha et folkehelseperspektiv i arbeidet. Det klarer planutvalgene delvis når de skriver planene, men så blir det litt borte når det kommer til diskusjonene i de politiske organene, sier Baklien til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Kolliderer med næringsinteresser

– Problemet er at man har nokså høye ambisjoner på sentralt nivå om at planene skal gjøre at kommunene får en bedre rusmiddelpolitikk. Men når planene møter den lokale politiske virkeligheten, kolliderer de ofte med blant annet næringsinteressene i kommunene, sier forskeren og gir to eksempler:

– Et forslag om kortere skjenketid kan føre til at det lokale bryggeriet protesterer. Eller den lokale bowlinghallen kan få skjenkebevilling fordi bowlinghallen i nabokommunen har det, selv om intensjonen om alkoholfrie soner er sentral i planen. Det kan altså foreligge store planer, men ofte vinner næringsinteressene over folkehelseperspektivet når det kommer til bevillingspolitikken, sier Baklien.

Hun er ikke overrasket over dette funnet.

– Sånne eksempler er det mange av. Det har vi også sett i tidligere studier, og det er relativt typisk, slår hun fast.

– Kommunestyret avgjør

Baklien kan fortelle at flere deltakere i undersøkelsen selv påpeker at handlingsplanene betyr lite når det kommer til stykket.

– Flere sier at det er sammensetningen av kommunestyret som avgjør bevillingspolitikken. Det betyr at masse arbeid legges ned i planene, men de store politiske konsekvensene får planene ikke, i alle fall ikke når det gjelder forebygging, fastslår Baklien.

Ikke bortkastet

Likevel er ikke arbeidet med handlingsplanene bortkastet tid, mener forskeren.

– Dette er absolutt en nyttig prosess, der utvalget, som ofte består av en bredt sammensatt gruppe fagfolk som grundig drøfter problemstilinger i kommunen og oppnår en større bevissthet rundt rusmiddelpolitiske spørsmål. Ofte kan arbeidet også resultere i konkrete tiltak, for eksempel for ungdom eller for tunge rusavhengige. Det helhetlige folkehelseperspektivet er det vanskeligere å få gjennomslag for, sier Baklien. (ANB)