Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

Haakon Lie var den siste av de fire som sto i spissen for å gjenreise Arbeiderpartiet og bygge det moderne velferdssamfunnet etter krigen. Einar Gerhardsen var statsminister og partileder, Konrad Nordahl var LO-leder og Olav Larssen var ideologen og bekledde redaktørstolen i Arbeiderbladet. Haakon Lie var den drivende kraft i partiorganisasjonen som landsmøtevalgt sekretær fra høsten 1945, et verv han hadde til han gikk av i 1969.

Tittelen Haakon Lie brukte på boka om Martin Tranmæl, ”Et bål av vilje”, fra 1988 kan brukes om ham selv. Haakon Lie var en sterk personlighet, hadde et utrolig engasjement, var omstridt i parti og samfunn, samtidig fryktet og respektert. De som kjente ham privat, kan tilføye ”det gode menneske”. Jeg både likte og beundret ham, ikke minst fordi han var så opptatt av samfunnsbygging.

Haakon Lie var omspunnet av myter i levende live. Disse blir det neppe færre av etter hans død. Haakon Lie vil bli savnet også som inspirator og fordi han, slik han skildret Martin Tranmæl, sto med begge beina planta i norsk jord, men med ansiktet vendt utad. Han bygde opp et stort nettverk i USA under krigen, ikke minst med kontakter til den amerikanske fagbevegelsen og de jødiske samfunnene. Etter krigen pleiet han kontakt med arbeiderbevegelsen i Israel, særlig til Ben Gurion, Golda Meir og Moshe Dayan. Han var en svoren tilhenger av det nordatlantiske forsvarssamarbeidet og et forpliktende samarbeid med Europa gjennom etableringen av EEC, nå EU.

Savnet vil være der fordi han hadde et engasjement, som strakte seg fra ungdommen og like til han feiret sin 103 årsdag. Da snakket han ikke om gamle dager, men om det som var aktuelt tema akkurat den dagen, nemlig kjøp av nye jagerfly. I samtidige intervjuer var han opptatt av boligreisinga og myndighetenes manglende innsats overfor de narkomane. Muligens er mange ikke klar over dette: Selv om han ikke sto på barrikadene for likestilling, var han levende opptatt av kvinners situasjon. Han gjorde en kjempejobb for arbeiderkvinnene.

Det året han fylte 103 år, var det 40 år siden han forlot Arbeiderpartiet som dets sekretær etter å ha hatt det vervet siden høsten 1945. Hans første store oppgave var å bygge opp partiorganisasjonen og sørge for at Arbeiderpartiet ble den drivende kraften. Det maktet han til fulle.

Før han kom så langt, var han knyttet til arbeiderbevegelsen som sekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund. Han så behovet for opplysningsarbeid og ble sekretær i den nedsatte komiteen av 1929, som la grunnlaget for AOF og ble første sekretær i 1931. Det var i hans tid arbeiderhøyskolen på Malmøya ble etablert, og da den gamle villaen ble for liten, fant han fram til Syverud gård, der Sørmarka kurs- og konferansesenter nå ligger. Halvard Lange ble første bestyrer. Haakon Lie og daværende partiformann Oscar Torp tok initiativet til etableringen av Tiden Norsk Forlag AS. Når vi en sjelden gang snakker om arbeiderkultur i dag, har vi mye å lære av hans innsats, spesielt i mellomkrigstida. Han og broren Per Lie tok filmen i bruk i valgkampen.

Bare noen dager etter at vinterkrigen mellom Finland og Sovjet brøt ut 30. november 1939, var Haakon Lie på plass som representant for Norsk Folkehjelp og sto i spissen for en storstilt innsamlingsaksjon da han kom hjem. Norsk Folkehjelp var et resultat av borgerkrigen i Spania. Når en i ettertid ser tilbake på Haakon Lies innsats, oppdager en raskt hvor blodfattig som parti Høyre egentlig er. Det har aldri hatt noe engasjement ut over skattelette og kreftenes frie spill. Noe engasjement for den tredje verden eller for de utstøtte er vanskelig å finne.

Og slik kan vi fortsette. Hans merittliste er lang, innholdsrik og spennende, men det beste inntrykket får man ved å lese hans mange bøker som han skrev etter at han forlot partikontoret i 1969. Her bør spesielt fremheves Loftsrydding og de to bindene ”Slik jeg ser det”. I tillegg utga han blant annet to ruvende bøker om Martin Tranmæl og en god biografi om Andrew Furuseth, romedalingen som dro til USA og som ble en av de virkelig store pionerene innenfor organiseringen av sjøfolk.

Selv opplevde jeg Haakon Lie primært etter at han hadde gått av som pensjonist i 1969, det året tok han ikke gjenvalg som partisekretær. Dette var fire år etter at Einar Gerhardsen gikk av som partileder og Konrad Nordahl vek plassen som LO-leder. To år tidligere hadde Martin Tranmæl trådt ut av sentralstyret i Arbeiderpartiet. Disse fire hadde ledet Arbeiderpartiet i storhetstiden fra Nygaardsvold dannet regjering i 1935 til Arbeiderpartiet kom i mindretall på Stortinget ved valget i 1964. Dette innledet et tidsskiftet.

Vår kontakt skjedde primært ved at han brått sto i døra til kontoret til Fri Fagbevegelse i LO, der han ofte var. Hans primære kontakt var Knut Ribu, daværende redaktør i fagbladet. De gangene han ikke var til stede, kom Haakon Lie til meg. Han satte seg aldri ned, han skulle aldri ha kaffe. Han sto i døråpningen og snakket til han brått sa morn’a og forsvant. Da var jeg ganske svett, ikke fordi han var sint eller uebahgelig, men fordi han var så intens.

Haakon Lie var ingen bidragsyter til bladet, men var et oppkomme av ideer og la grunnlaget for bladets presentasjon av norsk industris situasjon i forhold til norsk medlemskap i daværende EEC. Som pensjonist var han sekretær i Europabevegelsen. Men han påvirket også ved å bruke telefonen. Hans kontaktnett og kontaktflate var imponerende. Nå har jeg aldri vært den som har påvirket en forbundsleder slik at de har skiftet standpunkt. Det har aldri vært min oppgave. Haakon Lie hante ingen slik begrensning. Han var ustoppelig, også når det gjaldt norsk industri og energi. – Ring til den og den forbundsformannen, sa han, og si det og det. Og det gjorde jeg. Man sa ikke nei til Haakon Lie. Det drømte jeg da heller aldri om.

I tillegg, når en først er inne på det personlige. Som journalist var jeg aldri i tvil om hva han mente. I motsetning til en tidligere statsminister som nektet opptak på bånd fordi han da sto svakere ved dementi, var det aldri nødvendig for Haakon Lie å dementere eller presisere. Hans tale var klar, hans mening var sterk. Han var ingen rev som trengte mange utganger.

Det hendte jo, at journalisten også slapp til med et spørsmål eller to, men stort sett var det en monolog, og det var Haakon Lie selv som bestemte når intervjuet var over. – Morna, sa han, og borte var han.

Bare en gang har jeg fått ham taus. Det var en bursdag, og jeg kom etter at Einar Garhardsen hadde vært der og tatt ham i hånda. Haakon Lie fnyste da han fortalte om den epioden. Min gave til ham var skjerpestål. Det var bare kona hans som lo.

Så sent som det året han fylte 103 år, altså i september i fjor, hadde han godt begrunnede meninger om hva slags fly regjeringen skulle kjøpe til det norske luftforsvaret, om boligreisinga og myndighetenes manglende innsats overfor de narkomane. Han hadde like til det siste evnen til å kombinere visjonen om et bedre samfunn for alle med dagliglivets praktiske politikk.

Hans liv og gjerning rommet så utrolig mye, både da han var aktiv i organisasjonene og senere som pensjonist.