Stefan Blaes

Det var et slagord fra oss arbeiderne, som Stein Amdal kanskje først skapte: «Kamp for en ny og bedre AFP for sliterne!»

I ettertid har jeg noen ganger tenk på det som skjedde og ble besluttet på landsmøtet den gangen.

Jeg har hatt mange kritiske refleksjoner rundt det vi oppnådde og om det virkelig var verdt kampen. Og ikke minst om kostnadene av AFP er godt investerte penger.

AFP kunne og kan aldri bli et tiltak bare for sliterne. Hva er definisjonen på en sliter? Det er legene og trygdeloven som bestemmer om du blir en sliter på grunn av slitasje eller helsesvikt, eller psykisk utmattelse. Hvem har mest nytte av AFP-ordningen? Sliterne er ofte de som jobber i stillinger utsatt for slitasje og andre belastninger. Ofte er dette jobber som er lavt betalt. Hvis en sliter kan velge AFP, så kan han/hun ikke bruke den fordelen det er å kunne jobbe så mye man vil ved siden av fordi helsa har sviktet. Alle som har jobbet i industri, restaurant, rengjøring eller sykeheim vet dette inn og ut.

Jeg påstår at det er akkurat dem ordningen var mest tenkt for som ikke kan eller vil benytte denne muligheten. Mens de som har en god helse gjerne benytter muligheten. Så her har vår kamp ført til akkurat det motsatte av det vi hadde som formål.

Det kan vi ikke gjøre noe med, med mindre vi initierer en forandrings- eller avskaffingsprosess. Dette bør diskuteres.

Men det finnes også en annen lite benyttet mulighet til å verne oss arbeidere og fremtidige slitere. Det er lover og regler knyttet opp mot HMS – helse, miljø og sikkerhet.

Å ikke utnytte denne muligheten er en av de største feilene vi kan gjøre. HMS-tiltak, regler og lover blir ofte oversett, ignorert og satt til side av både arbeidere og arbeidsgivere.

Vi påfører oss selv helseskade og helsesvikt av helt latterlige grunner. Årsakene kan være bekvemmelighet, vi ønsker å være maskuline eller for å si det enkelt – misforstått tøffhet, feighet og latskap.

Ingen gir oss helsa tilbake når vi har begått slike feil.

Selv har jeg opplevd at klager ikke kom fram på vernerunder. Folk blir rett og slett tause.

Den andre misligheten er manglende styrke i vernesystemet. Byggebransjen har distriktsverneombud, mens andre bransjer ikke har noen instans mellom hovedverneombud på en fabrikk og Arbeidstilsynet. Å kontakte arbeidstilsynet direkte blir ofte ikke gjort, og så blir tillitsmannsapparatet belastet med unødvendig merarbeid. En mellominstans ville skape mer kontroll, lettere tilgang til informasjon og bedre samarbeid med Arbeidstilsynet. Og man får en person som kan jobbe med bedriftsoverordnede spørsmål og kursing av verneombud og hovedverneombud.

I andre land er man langt mer nøye på å følge opp brudd på HMS-regler med harde straffer både for arbeideren og arbeidsgiveren.

For å styrke verneombudets rolle, må det også drøftes godtgjøring og mer konkrete definisjoner av tidsbruk. Her kreves det raushet og fornuft fra arbeidsgiveren. Det sparer nemlig staten og samfunnet for millionbeløp og det sparer arbeidere og familier for lidelser og sorg.

Derfor bør Arbeidstilsynet i større grad benytte straff mot arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke følge HMS-regelverket.

(Innlegget er rediger og sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 15/2011)