Av Karin Sveen

Ved kommunevalget var oppslutningen laber, rundt 62 prosent av oss stemte. Om det kan være til trøst, var det ikke så mye bedre før heller. Ved stortingsvalget i fredsåret 1945 var prosenten drøyt 76. Likevel er og blir bruk av stemmeretten et uttrykk for hvor samfunnsengasjerte vi i bunn og grunn er. Sjøl har jeg gått i en god skole, for hjemme hos oss var valgdagen den reneste høytidsdag. Mor og far fant fram finklærne sine, mor skjørt og hvit bluse, faren min dressjakka si og den grå hatten.

Å stemme var noe de begge hadde bakgrunn for. De var vanlige arbeidsfolk og fulgte med på alt som rørte seg i politikken. Det gjorde de særlig ved å lese aviser og diskutere, politikk var et daglig samtaleemne. Det var kamp om avisa hver morgen, og nå skal jeg fortelle om hvordan jeg tror alt dette begynte.

Mor sin far var i mellomkrigsåra bygningsarbeider, bodde i Hamar, men jobbet i Oslo. Der bodde han hos en familie i Urtegata og sov på sofaen deres mot en billig penge. På dagtid var han ute i byen med hammer og murersleiv, blant annet var han med på å bygge Hovedpostkontoret. Ellers tok han de jobbene som bød seg, som hos privatfolk som trengte en snekker. Morfar la merke til at avisene deres lå og slengte og bad om å få overta dem. Og slik ble det. Hver kveld leste han aviser på divanen i Urtegata, og da han dro hjem i helgene, tok han ukas aviser med seg i ryggsekken, slik at kone og unger også kunne få lese. Det gjorde ikke noe at avisene var gamle, sier mor, for alt som stod i dem, var jo nytt for oss.

Det var ikke alltid morfar så seg råd til en helgetur, og slik hadde mange karer det. Da trådte Hamar kommune til og stilte med gratis lastebil på Østre Torg, klar til å frakte ektefeller til Oslo med suppespann og brød som karfolkene kunne tære på uka igjennom.

Nå og da dro mor med mat til faren sin. Da var det åpne lasteplanet fullt av damer, de satt på lange benker. Når lasteplanet humpet som verst langs veien, skvatt suppa mot lokket og fikk noen dråper til å piple over, nok til å sende ut ei sulten duft av gulrot og kål. Sånn satt hun og tviholdt på spannet mens skoger passerte, blinkende vann og skråninger med geitrams. Sånn satt hun da lastebilen nærmet seg storbyen med fabrikkpiper og røyk, bygårder og fremmedfolk. Det var avisenes verden, farens verden.

Han ventet på Grønland Torg, tok imot suppespannet og gikk med henne bort til Urtegata. Leiligheta lå i andre etasje med stuevindu mot gården. Under vinduet sto divanen, og der lå ukas aviser. Først spiste de suppe, så leste de. Slik ble verden større, takket være en far som lærte henne å lese ved å lese sjøl. Siden har vi alle «fulgt med», som vi sier. Og det er stadig slik at når det først er én som gjør det, smitter det over på andre. Slik bygges et demokratisk grunnfjell, slikt får oss til å stemme.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.15/2011)