Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

År etter år har Landsorganisasjonen i Norge gjort det solid på målinger av organisasjoners omdømme. Nylig kunne Dagens Næringsliv presentere enda en omdømmeundersøkelse hvor folk ble spurt om hvilket inntrykk de hadde av organisasjonene. På topp tre kom Norsk Luftambulanse, Røde Kors og Kreftforeningen. LO scorer høyest av de mer politisk orienterte organisasjonene og bedre enn samtlige partier og andre organisasjoner i arbeidslivet. Og folk har et bedre inntrykk av LO enn Naturvernforbundet, Den Norske Kirke og Nasjonalforeningen for Folkehelse.

Nå vil noen mene at LO har stor tillit i befolkningen fordi det er en stor organisasjon. I vårt naboland Sverige hvor LO organiserer en enda større del av de yrkesaktive, er situasjonen derimot stikk motsatt. Svensk LO har den svakeste tilliten av samtlige organisasjoner. Bunnplassen deler de med Kommunal, det svenske Fagforbundet.

- Jeg hadde blitt kjempeoverrasket om resultatet for LO hadde vært annerledes. LO har ikke hatt noen innflytelse i samfunnsdebatten de siste årene og LO-lederen har nærmest vært en ”lame duck”, sier en PR-ekspert til LO-Tidningen.

Avdelingsleder Kristin Rogge Pran i Synnovate sier om den norske målingen at fellestrekket for de på toppen er at de står for samfunnsansvar og klarer å kommunisere dette klart og tydelig. Og hun understreker overfor DN at ”jo bedre omdømme de har i befolkningen, desto lettere er det å få gjennomslag for sakene.”

I Folkets Hus på Youngstorget er det all grunn til å være godt fornøyd med den tilliten de har i befolkningen. Årsakene til den sterke stillingen er mange. Det fagligpolitiske samarbeidet med en rødgrønn regjering gir resultater. En bevisst satsing på troverdige fagblader gjør at man regelmessig når ut til samtlige medlemmer og opinionsdannere. Faglig dyktige medarbeidere sikrer solid kvalitet på alt fra høringssvar til politiske utspill. Norges beste kompetanse på arbeidslivsjuss er viktig. Og det samme er en offensiv informasjonsstrategi som sikrer at LOs stemme blir hørt i samfunnsdebatten. Men mer enn noe dreier det seg om at medlemstallet har vært stabilt høyt.

I Sverige har mye gått galt for fagbevegelsen. Først og fremst er de inne i en negativ spiral utløst av synkende medlemstall og dermed svekket økonomi og dermed stadig mindre ressurser. Et sosialdemokrati i motgang og en aggressiv borgerlig regjering har heller ikke gjort det noe enklere. Uten muligheter til politisk innflytelse forvitrer LOs rolle både i samfunnsdebatten og i arbeidslivet. Og det blir ikke noe bedre av at svensk LO langt fra har den sentrale tariffpolitiske rollen som LO og forbundene har opprettholdt i Norge. Uten koordinering og forpliktende samarbeid mellom forbundene mister en landsorganisasjon fort sine to viktigste virkemidler: Kjøttvekta og muligheten til å levere i forhold til motpart og myndigheter.

Det bekymringsfulle er hvor fort fagbevegelsens makt og troverdighet svekkes når ting begynner å gå galt. Og det er naivt å tro at det ikke kan skje i Norge.