Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I helga ble nyhetsbildet dominert av et stort, nytt oljefunn utenfor Stavanger. Kanskje er ikke oljealderen snart over likevel? Men vi lever vel neppe av olje og gass aleine?

Derfor var bransjeseminaret i Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) med tittelen «Ny vår for bergindustrien i Norge» som ble arrangert like før helga et betimelig innspill i debatten om hva vi skal leve av når tida går og svært lite består.

Og hva tror dere ble diskutert på dette seminaret? Jo, at oljå er bra, for landet, for deg, meg, for arbeidsgiver og arbeidstaker. Men at det er framtid i mineralressursene også. Lenge leve bergmannen!

Den mest optimistiske av alle sa det sånn: Gruveindustrien vil bli en bærende industri etter at oljen og gassen forsvinner. Og særlig i Nord-Norge. Mannen heter Arne Haugen, er nordtrønder og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet – kort sagt: en mann det av flere grunner kan være lurt å lytte til!

Samme nordtrønder er imidlertid svært bekymret for bergverksnæringens ve og vel. For vi – og med vi menes myndighetene – har visst ingen gjennomtenkt politikk for hvordan våre mineralske ressurser på fastlandsnorge skal utnyttes.

Haugen mener vi har interessante mineralforekomster over hele landet som verden trenger. Bergverksindustrien har enorme muligheter, men problemet er at disse mulighetene ikke blir kartlagt.

Seminaret disse tankene ble tenkt på samlet stort sett tillitsvalgte fra NAF innen bergverks- og anleggsindustrien. Kanskje ikke så rart at enigheten var stor om at mineralressursene må og skal utnyttes i framtida.

Men da må ikke fisken bli viktigere enn menneskene, som en av representantene fra arbeidsgiversiden sa det. Med bred slagside mot alt som lukter av naturvernere. For ved siden av det politiske partiet SV, er det miljøvernerne som stikker kjepper i hjulene for alle som ønsker å utvikle mer industri, industri og industri. For det er jo fint med uberørt natur, men blir vi lykkeligere av det? Spurte representanten fra arbeidsgiversiden som sjølsagt lever av bergverksindustrien. Engasjementet blir dermed en egen post på lønnsslippen.

Så lett er det ikke. I debatten om framtidas næringslivsstruktur gjelder ikke offentlighetsloven, her skiller vi aldri mellom habilitet eller inhabilitet – nei, her er det interessene til makta som rår. Og sjølsagt de allestedsnærværende pengene.

Jeg har ingenting imot at myndighetene kartlegger mineralforekomstene i det fjellandet Norge er. Gull fins det neppe, men kanskje kan det være gull verdt det som skjuler seg i steinrøysa oppi bakken. Og har optimistene, geologene og andre interesserte rett i at det er mineralforekomster her det er lønnsomt å utvinne, så gjerne for meg. Det har aldri vært noen risikosport å ha flere næringspolitiske bein enn oljå å stå på.

For en drøy måned siden var jeg en tur nede i den for lengst nedlagte Olavsgruva på Røros. Vi var en godt voksen forsamling. Jeg tenkte mange tanker der under jordoverflaten. Blant annet trakk jeg den konklusjonen at her hadde neppe jeg ønsket å jobbe.

Og hadde ungdommen – som antagelig da som nå satt hjemme på internett – vært med oss ned i dette fuktige, klamme hullet i jorda, så aner det meg at de hadde vært enda tydeligere i konklusjonen.

Kanskje er det fornuftig å koble inn realismen før vi vandrer inn i eventyrverdenens berget det blå. Og blir bergtatt.

Derfor har jeg egentlig bare to spørsmål til de nevnte bergverksindustrioptimistene: Hvem skal jobbe i framtidas bergverksindustri? Polakker uten tariffavtaler?