Min private protest har flere elementer: Heretter blåser jeg i om brød er sunt eller ikke. Jeg fortsetter med grovt brød til daglig og dansk rugbrød på søndager. Jeg gir heller ikke avkall på poteter og rotfrukter fire-fem dager i uka, avløst av pasta og ris for variasjonens skyld. Samtidig vil jeg fortsette tradisjonen med sursild og egg i mange varianter. Jeg vil også stappe i meg den frukten arbeidsgiveren skaffer til veie i arbeidsuka – om ikke fem om dagen, så i hvert fall det jeg klarer å grafse til meg uten å fornærme kollegene. Hangen til å gomle sjokolade og den medfødte kjærligheten til kaker – særlig hjemmebakte – gir jeg heller ikke avkall på. For å understreke alvoret: Heretter blåser jeg i om jeg bedriver lav- eller høykarboinntak.

Rødvin skal visstnok være slankende, men vel og merke bare ett glass. Så i ren protest kan det bli både ett og fire glass, bare vinen er god. Øl og brennevin er tvert imot fetende. Derfor kommer jeg til å smile fra øre til øre i ren hevn når jeg om tre måneders tid inntar julemiddagen med øl og akevitt – med lefse og ribbefett som følge. Og når arbeidsgiveren (håper jeg) tilbyr avec’en til julebordskaffen, sier jeg et rungende «ja takk!».

Protesten omfatter ikke full omlegging av kostholdet. Mine tre-fire fiskemiddager hver uke består, men for å markere det reviret den private kjøkkenbenken er, kommer jeg til å steke enda mer i meieri- og fjell-smør, putte fløte og kokosmelk i sauser og salte etter egen smak. På den annen side har jeg allerede oppgradert ti år med lettmelk til helmelk igjen.

Denne private protesten kommer som en reaksjon på seks tiår med et bevisst forhold til både å spise ganske sunt, men samtidig bevilge seg godbiter for trivselens skyld. Og inntil tabloidhelvetet finner en bedre måte å bruke avissidene på, vil protestdietten vedvare i uoverskuelig framtid. Spis, lev og vær glad!

OAO

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 16/2011)