Lotta Elstad

De kaller seg troikaen: Den europeiske unionen, Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken.

Og troikaen opererer med visse prinsipper. Særlig når de setter seg ned ved forhandlingsbordet med det kriserammede Hellas i disse regnfylte høstdager:

Har man lånt penger, må man betale dem tilbake.

Skal man låne mer penger, må man bruke disse pengene på å betale tilbake gjelden – og ikke på seg selv. Når statsgjelden er problemet, må løsningen innebære omfattende kutt i budsjettene.

Kravene troikaen nå har stilt for at grekerne skal få en ny runde med kriselån, er blant annet ytterligere kutt i lønninger til offentlig ansatte, nedleggelse av omkring 30 offentlige selskaper, oppsigelse av flere titalls offentlig ansatte, samle 150?000 offentlig ansatte i en «arbeidskraftreserve» hvor de vil motta lavere lønn og på sikt sies opp, kutt i helseutgifter.

Rett skal være rett, koste hva det koste vil.

Fordi jeg antar at også troikaen er klar over at det hele har en menneskelig kostnad. For grekernes del innebærer det en drastisk reduksjon i levestandarden. Hellas er allerede det landet som jobber flest timer per arbeider i året. De topper statistikkene på arbeidspress, antall husholdninger som sliter med å få endene til å møtes og tunge boligkostnader. Siden krisa har antall selvmord i landet doblet seg. Og nå stopper farmasiselskaper leveransene av medisiner til kreftpasienter på offentlige sykehus som ligger etter med betalingene.

Prinsipper kan være bra å ha. Det beste med prinsipper er imidlertid at de kan byttes ut med noen helt andre prinsipper, hvis man vil. Da kan man for eksempel si som stadig flere roper i Atens gater:

Kan man ikke betale, betaler man ikke.

Det går an å velge annerledes: komme seg ut av eurosonen, nasjonalisere bankene og synge «I cannot play myself again, I’m gonna be my own best friend» som Amy Winehouse i Tears dry on their own, idet hun forlater et giftig kjærlighetsforhold.

Det hele minner jo litt om de forhandlingene kjærestepar sliter seg gjennom før et brudd: Ingen tør egentlig si ordene «det er slutt». I stedet fortsetter man å investere og investere og investere – i løsninger som egentlig bare forsterker problemene. Velger greske myndigheter å oppfylle troikaens krav, er vel runddansen egentlig bare i gang igjen: Mindre kjøpekraft. Mindre økonomisk vekst. Mindre inntekter til staten. Mindre mulighet for å betale ned gjeld. Mer behov for nytt lån. Mer gjeld. Flere krav fra troikaen om å kutte mer. Flere arbeidsløse. Lavere lønn. Mindre kjøpekraft. Og much ado about nothing.

Jeg mistenker at det er grekerne som må formulere de smertefulle ordene. Troikaen synes rimelig fastmontert. Den står der som troikaen på tivoliet: Apparatet som lokker deg med på tur – bare for å gå rundt og rundt, og opp og ned, og rundt og rundt. Til man spyr.

(Artikkelen har stått på trykk i LO-Aktuelt nr. 16/2011)